Jeg blir sykemeldt i minimum 1 år…

   

I hele neste år, altså 2018, blir jeg sykemeldt i minimum 1 år. Det kommer til å bli merkelig å være sykemeldt så lenge uten å ha Liam hjemme. Han går jo i barnehagen nå og jeg er jo sykemeldt nå, men fortsatt… bare det å vite at jeg ikke kommer til å klare å jobbe på så lenge, minimum (!) er litt spesielt. Hvorfor det her skjer skal jeg fortelle dere snart, jeg vet bare ikke helt hvor jeg skal begynne..

JEG HAR ALDRI VÆRT SÅ FULL FØR…

Okei… I går… Ja… Jeg vet ikke hvor jeg skal begynne en gang. Etter at jeg hadde postet sist blogginnlegg i går fortsatte vi å forshe her hjemme. Jeg fikk et glass med 60% av broren til Kai og drakk x-antall breezere, og følte meg helt seriøst helt grei i formen. Jeg ble advart om at jeg burde roe meg, noe jeg skulle hørt etter på. Det var ikke før vi kom bort til festlokalet at det virkelig slo meg. Etter at vi bare hadde vært der en liten stund merket jeg at jeg begynte å svimle litt og bestemte meg for å gå inn på toalettet. For å si det sånn, etter at jeg satt meg ned, kom jeg meg ikke opp igjen… Det var helt sykt hvor fort det eskalerte! Det hadde jeg helt seriøst aldri trodd at var mulig. 

Jeg fikk ikke igjen buksa mi en gang! Huff, det høres jo helt forferdelig ut dette her! Fatter ikke at jeg skriver det en gang – men ta det som en forvarsel, spesielt dere litt yngre lesere… Etterhvert kom Kai og Vilde inn på toalettet, jeg lå da på gulvet og klarte nesten ikke snakke. Så spydde jeg. Masse. Og det var virkelig ikke et pent syn. Kai ringte så en maxi-taxi også måtte han og broren hjelpe meg inn i bilen for jeg klarte jo ikke å stå oppreist. Når vi kom hjem er en helt annen historie, men for å si det sånn så har jeg vært sengeliggende i hele dag og blitt svimmel bare av å røre hodet mitt. 

Jeg begynte ikke å drikke før rett før jeg ble 18 år, og har etter det vært gravid, så jeg har liksom aldri hatt den der ungdomsfylla slik som mange andre har – og jeg tror det er derfor jeg ikke helt vet hvor mye jeg tåler. Men neste gang skal jeg definitivt være mer forsiktig, for det der var absolutt ikke greit. Så! KIDS! PEOPLE! Vær forsiktige når dere drikker! Jeg vil aldri oppleve noe sånt igjen. Det var helt forferdelig, flaut, og ikke minst farlig… Jeg husker at det var rett før jeg mistet bevisstheten liksom. En utrolig ekkel opplevelse… Husk å ta vare på hverandre, OG IKKE MINST deg selv. 💗

MANGE STYGGE KOMMENTARER

Normalt sett så bryr jeg meg ikke så mye om stygge kommentarer, men her ligger jeg, syk i senga mi eller på sofaen, er så tett i nesen at til og med ørene mine har blitt tette, har vondt i hodet og føler meg skikkelig ekkel rett og slett. Det går litt inn på meg nå, det skal jeg innrømme. Jeg føler meg så svak og dårlig fysisk at det ikke er det enkleste å gjøre å riste av seg alt dritten som enkelte folk klarer å slenge fra seg. Anonyme enkelte, selvsagt. Det er jo ingen som tørr å kommentere med navnet sitt vet dere. 😉 

Altså, man kan ikke please alle – det vet jeg, og det tror jeg de fleste folk skjønner også, unntatt disse enkelte da som ikke klarer å holde kjeft når de ikke er enig i ting. Jeg syns oppriktig synd på bloggere som må takle dette her hver eneste dag, og skjønner nå hvorfor mange av dem velger å stenge kommentarfeltene sine. I’m literally not used to this. På instagram får jeg nesten ikke hate i det hele tatt, for der er man nødt til å kommentere med kontoen sin om man vil si noe – her kan man jo slenge fra seg dritt akkurat slik som det passer en. Egentlig så vet jeg at jeg har en hater som har vært ute etter meg lenge. I mange år faktisk! Jeg vet ikke hvem det er men det er garantert noen her hvor jeg kommer fra. Det ser jeg på måten personen skriver på. Forteller dere mer senere.

Uansett, jeg vet at jeg kommer til å takle alt dette her bedre når jeg blir frisk, og tror nok de fleste av dere skjønner greia. Det er bare ikke så lett å være sterk når man allerede er svak fra før av. 

Jeg har gått opp i vekt…

Siden jeg startet å trene styrke og begynte “fitness-reisen” min så har jeg gått opp i vekt. Jeg vet at det er vanlig å legge på seg i muskelmasse når en begynner å trene styrke, og jeg tror jeg både har gjort det men også lagt på meg en del fett. Jeg har virkelig IKKE vært flink med kostholdet mitt dette året, så det er jo ingen andre enn min egen feil.

Dette året har for meg vært ganske vanskelig og “dopet” mitt som jeg alltid tyr til er chips, sjokolade og pepsi max. Føler jeg meg sint, har angst, er lei meg eller deppa så har jeg som vane å trykke i meg noe usunt for å “føle meg bedre”. Det er liksom en trøst for meg, men kun der og da, så er det over og jeg føler meg like dritt igjen. Når jeg da har kjent på minst en av disse følelsene hver dag i omtrent et år, og jeg har den vanen som jeg har, er det ikke rart at jeg har lagt på meg.

Jeg har vært flink med treningen – tror faktisk aldri at jeg har vært så flink før. Jeg har trent jevnt i snart 1 år nå, og har ikke hatt mer enn max 2 ukers pause mellom hver gang. Jeg har blitt mye sterkere og falt litt in love med styrketrening. Får jeg bare kostholdet mitt på plass nå vet jeg at jeg vil kunne nå så langt mer de resultatene jeg sikter etter. Dietten min ødelegger for alt. Det er sant det de sier om at kostholdet er 80% og treningen er 20%. Man må spise riktig for å få resultater, sånn er det bare.

Jeg har jo klart det før da jeg gikk ned 25kg, og jeg skal klare det igjen. Jeg er bare menneskelig og vi alle feiler i blant – men det er da det gjelder å ikke gi opp, og fortsette å prøve! ♥ 

Skilsmissebarn

Det var alltid noe som ikke stemte på et eller annet plan i livet mitt, enten det var med venner eller familie, steforeldre eller stesøsken, flytting, bytting av skole. Det var alltid så usikkert og utrygt. Eller, etter at foreldrene mine gikk fra hverandre ble det sånn, da jeg var 6 år. Alltid nye mennesker å forholde seg til, som igjen ble dratt fra meg når foreldrene mine til slutt gikk fra de nye kjærestene sine. Så mange nye hus, nye “starter”, nye søsken, nye foreldre, nye lærere, nye klassekamerater og nye venner. Jeg har gått på tre forskjellige barneskoler, og har per i dag ingen barndomsvenner.

Det har ikke vært lett å vokse opp som skilsmissebarn. Rett etter at foreldrene mine gikk fra hverandre bodde jeg ikke sammen med søsteren min. Hun tok mor med seg mens jeg ble boende hos far. Jeg var på det tidspunktet 6 år og hun var 3. Vi så hverandre kun i helgene etter det helt frem til jeg begynte i 5. klasse. 

Det gjorde det enda vanskeligere å flytte til nye steder – for jeg var liksom alltid alene. Alene første skoledag og alene i friminuttene. De fleste ikke forstod heller ikke hva jeg sa i begynnelsen fordi jeg hadde annerledes dialekt, men etterhvert så gikk det seg jo til. Men så, da jeg endelig hadde fått meg noen venner igjen, måtte jeg flytte. Igjen. 

Det at jeg har blitt revet bort fra så mange relasjoner opp gjennom livet mitt har definitivt satt sine spor. I starten av tenårene tror jeg nok jeg hadde fortrengt alt litt. Jeg var en glad og tøysete jente som gjorde det bra på skolen. Hun som ble sett på som hun morsomme i gjengen faktisk. Hadde det ikke vært for at jeg har fått hjertet mitt knust av flere nære, tror jeg at jeg hadde vært en annen plass i dag.

Livet mitt har alltid vært vanskelig. Jeg har alltid vært hun nye, hun som det er lett å baksnakke av en eller annen grunn. Hun som det er lett å utestenge og trykke ned. Jeg virker kanskje sterk på utsiden – for jeg er utadvendt, ærlig, og det blir også sett på som selvsikkert, men det er ikke alltid jeg er det. Det var jeg I ALLE FALL ikke før. Jeg tok til meg ting lett, fordi jeg var så usikker på meg selv. Jeg var usikker på alt! Ingenting i livet mitt var jo stabilt. Jeg kunne jo ikke vite om jeg plutselig måtte pakke alle sakene mine, flytte å begynne på en ny skole igjen. All den jobben jeg hadde gjort, forgjeves. For ja, vennene jeg hadde fått, forsvant. Det var ikke sosiale medier på den tiden vet dere. Men av og til så traff jeg faktisk på noen av de gamle venninnen mine, og da fikk jeg alltid høre ting folk hadde sagt etter at jeg hadde dratt:  “Ja! Hun hadde jo så lange hår på armene, æsj…”, “hun snakket så rart”, “hun så ut som en gutt”, “hun var stygg,”. Det var ingen som savnet meg. Dette var rett før jeg begynte i 5. klasse. 

// meg til venstre og søsteren min til høyre. // 

Per i dag så har jeg null kontakt med stesøsken og steforeldre jeg har hatt opp gjennom livet mitt. Jeg har en som jeg så og si ser på som min egen bror, som er fra pappa sitt siste forhold, men han er den eneste. Det er ganske rart det, fra å bo med noen i flere år til å aldri se dem igjen. For å være helt ærlig skulle jeg ønske det hadde blitt gjort en større innsats for at vi barna skulle fått opprettholdt kontakten med de “ekstra-foreldrene” vi fikk. De var jo med på å oppdra oss de også, men så, poof! Borte vekk.  

Å skrive dette bringer tilbake mange vonde minner, selv om dette er mindre enn en brøkdel av alt. Skulle jeg skrevet alt kunne helt seriøst ha skrevet en bokserie eller noe sånt. Men jeg kjenner at dette er nok for i kveld. Blir alltid helt tappet for energi når jeg dypper foten ned i minner fra fortiden.

Innlegget har ikke noe poeng sånn sett, annet enn at dere som har barn sammen og har gått fra hverandre, tenk på barnet oppi det hele. Ikke flytt inn med den nye kjæresten din med en gang, eller flytt land og strand med ungen din for å kunne bo med den nye kjæresten din – gjentatte ganger.. Ta hensyn til hvordan barnet føler det ovenfor den nye kjæresten din og ikke gå for fort frem! For meg har det vært helt forferdelig å bytte så mange skoler, nye steforeldre, venner og stesøsken. Det har ødelagt mye for meg, og slår rot i mange problemer jeg har med meg selv den dag i dag. 

// Meg som 14 år, rett før det gikk galt. //

Del gjerne.

Kjære sønnen min

Denne teksten er til sønnen min, Liam Elander 

Kjære sønnen min. Fra det øyeblikket det var bekreftet at du lå i magen min elsket jeg deg. Jeg husker enda dagen testen viste positiv som om det var i går. Jeg var overlykkelig.

Du var det lyset jeg hadde lett etter hele livet. 

Ettersom både du og magen vokste, ble alt mer og mer virkelig. Jeg elsket deg ubetinget selv om jeg aldri hadde møtt deg, og jeg visste jeg ville beskytte deg og elske deg av hele mitt hjerte til den dagen jeg dør. Du var så ønsket, og jeg kunne ikke vente med å få treffe deg. 

Plutselig kom dagen, dagen der du bestemte deg for at tiden var inne. Som den lille luringen du er, ventet du til fire dager etter termin, slik at du kunne komme på akkurat samme dag mammaen din. En bedre bursdagsgave kommer jeg aldri til å få.

Så nydelig, så vakker, så liten, så uskyldig, så perfekt. Mamma og pappa kunne ikke vært mer stolte. Tenk at vi var så heldige som fikk akkurat deg! 

Dagene ble til uker, uker ble til måneder, måneder ble plutselig til et år. Du vokser og vokser og tenk vennen min, nå er du snart to år! Så stor du har blitt! 

Du er så flink, så blid og glad nesten hele tiden. Du er bestemt, og følsom – jeg liker å tenke at du har det fra meg. Du er konsentrert og gir fort beskjed når du føler for det.

Du er helt spesiell, Liam. Det må du aldri glemme. Du kan få til akkurat det du vil, og jeg kommer til å støtte deg og stå ved din side uansett hva som skjer.

Jeg elsker deg ubeskrivelig høyt, og mer enn det, for evig og alltid. 

– Hilsen mamma

Sykemeldt

Det føles nesten ut som jeg har kastet inn håndkleet. At jeg har gitt opp… Jeg presset meg selv for fort, og endte opp med å krasje. Det er ingen hemmelighet at jeg har slitt en del med psyken i flere år, eller, kanskje det er det for dere nye følgere. Uansett, det er noe jeg har snakket og skrevet litt om, men likevel så har jeg holdt kortene tett til brystet. 

Jeg føler meg mislykket. Hver dag. Selv om jeg vet at det jeg må gjøre nå er å gjøre ting. Ikke isolere meg. For det gjør jeg alltid. Jeg må prøve å komme meg ut, sminke meg, trene, spise riktig – slik at jeg ikke bare blir sittende inne helt til guttene kommer hjem etter barnehage og jobb uten å en gang ha kommet meg ut av senga, og sånn at jeg kan bli bedre. Det kommer til å kreve mer, det vet jeg, og jeg er inne i en prosess nå som jeg har tro på vil hjelpe meg. 

Jeg vet innerst inne at jeg ikke er mislykket, men det er lett å tenke sånn. Alt for lett. Og i det tankemønsteret detter jeg stadig ned i. Jeg vil prøve å være mer åpen om dette, ettersom jeg vet at det er mange som sliter. Hvis du som leser dette har det vanskelig, vit at du ikke er alene. Få gjerne ut tankene dine i kommentarfeltet. Skriv som anonym om du trenger å få utløp et sted. Jeg blir alltid veldig glad når dere kommenterer, og leser alt dere skriver. <3 

19.10.2017

Det som er litt rart er at selv om jeg har få venner og få jeg stoler på, så har jeg på en måte alltid hatt en trang til å dele med resten av verden. Jeg har hatt blogg og youtube av og på helt siden jeg var 16, og har per dags dato en instagramkonto med over 60 tusen følgere. Jeg må på en måte bli sett. Jeg kan ikke være anonym. Personligheten min krasjer med seg selv. Jeg vil slippe folk inn, men ikke langt nok. 

Om jeg skal begynne å blogge igjen så gidder jeg ikke å prøve å være noe jeg ikke er lenger. Jeg er så møkka lei av alt clickbaitet, og helt ærlig så syns jeg de aller fleste bloggere nå er like og kjedelige. En liten stund følte jeg nesten blogging hadde blitt en vits, og har selv så og si sluttet å lese blogger for å være helt ærlig. Men det er ikke lett å skille seg ut. Det er ikke lett å skrive rett ut hva man mener, for da kan folk dømme og det kan komme stygge kommentarer. Det er ikke lett å vise seg på sitt mest sårbare, for da er man åpen for slag. 

Hver gang jeg har sluttet å blogge, så er det enten fordi jeg ikke har følt meg fin nok, har følt at jeg skriver dårlig og kjedelig, og/eller prøvd å være noe jeg ikke er for så å ha blitt lei meg fordi jeg har mislykket. Men jeg liker å nå ut til folk, jeg liker å skrive, og jeg har mye på hjertet. Det er kanskje derfor jeg vender tilbake hver bidige gang. 

Det er mye som skjer i livet mitt nå – som alltid. Fremtiden er usikker. Jeg vet ikke helt hva som kommer til å skje. Jeg skal fortelle dere mer når ting har lagt seg mer til rette og jeg er klar for det. Det lover jeg. 

JEG STAKK SPRØYTE I MAGEN HVER ENESTE DAG

Jeg føler at jeg har hatt noen skikkelig dramatiske overskrifter i det siste som sikkert med første øyekast kan se ut som clickbait, men “morsomt” nok så er det jo ikke det. Jeg har en mor som er adoptert, folk sa jeg hadde tatt abort, ++ og sånn er det liksom. Livet mitt har egentlig vært ganske dramatisk. Jeg syns selv at clickbait er utrolig irriterende og orker ikke å lese bloggere som holder på sånn – så når jeg skriver slike overskrifter så skal jeg love dere at dere faktisk får lese om det overskriften antyder til og at det er en klar sammenheng når dere trykker inn på innlegget.

Over til dette innlegget. Ja, det var faktisk et tidspunkt i livet mitt hvor jeg måtte stikke meg selv med sprøyte hver eneste dag. Les: måtte. Det var da jeg var gravid med Liam og jeg kommer til å måtte gjøre det neste gang jeg blir gravid også. Jeg har nemlig noe som kalles for APC resistens og det er enkelt forklart en “sykdom” som gjør at jeg er mer utsatt for å få blodpropp. 

Jeg har faktisk hatt blodpropp, to ganger. De ble forårsaket av p-piller, så derfor kan jeg ikke bruke prevensjonsmidler i den duren. Blodproppene var ikke farlige, de var bare i det såkalte “ytre vev”, men fytti h**** de var vonde. Hele foten min stivna og jeg klarte ikke å bøye den. Det var et konstant verk, akkurat som om foten min satt i klem 24 timer i døgnet. 

Når en er gravid er risikoen for blodpropp 4 ganger høyere enn hos en ikke-gravid kvinne. Jeg som har APC resistens har jo høyere risiko fra før av, og hadde jeg ikke begynt på blodfortynnende kunne jeg sett både meg selv og babyen i fare. Jeg kunne fått blodpropp og jeg kunne risikert spontanabort. Ettersom jeg visste alt dette, ringte jeg da jeg var allerede 5 uker på vei og fikk legetime hvor jeg skulle få mer informasjon om hva som måtte gjøres for å være på den sikre siden i svangerskapet. Men jeg hadde aaaldri i verden trodd at jeg skulle ende opp med å stikke sprøyter i magen hver eneste dag i over 300 dager. Jeg måtte nemlig gjøre det helt opp til 6 uker etter fødsel også.

Sprøyteskrekk som jeg hadde var dette en utrolig vanskelig nyhet å få – sprøyter var en av mine største frykter. Det tok meg 2 timer med masse redsel og tårer før jeg lot K stikke sprøyta på meg den kvelden. Etter en liten stund klarte jeg å gjøre det selv, men sprøyta ble jeg aldri helt vandt til. Den svei når stoffet spredde seg rundt i kroppen, og når magen vokste seg større og strammere ble det bare vanskeligere og vanskeligere å stikke på meg selv. Da jeg satt den siste sprøyta var jeg overlykkelig, og utrolig glad for at det ikke var noe jeg kom til å måtte gjøre resten av livet. Bare hver gang jeg er gravid. 

Instagram her // Facebook her 

#mammablogg #mamma #hverdag #mammalivet #instagram #familie #familieogbarn #bloggmagasin