Sånn ser kroppen min ut to måneder etter fødsel

Dette er kroppen min. Den har gjennomgått to svangerskap og to fødsler. Den har utholdt 25 kilo i vektoppgang og vektnedgang. Den har båret og gitt meg de to viktigste tingene i livet mitt. Huden min er strukket, magen min er full i blåmerker og strekkmerker, og den kommer nok aldri til å bli slik den en gang var. Kroppen min er ikke perfekt, men den er fortsatt vakker, og jeg er så himla stolt over den! Kvinnekroppen er fantastisk <3 

#mamma 

Klarer ikke å være meg selv

(bilde fra instagramstoryen min – @annelinsta)

Skal jeg være helt ærlig så sliter jeg helt sykt med å bare være meg selv her inne på bloggen. Jeg får det helt greit til inne på instagram og på youtube, men der har jeg liksom ( au, har en veldig sterk kynner nå….. to sek….) Shit. Den varte søren meg nesten i 1 minutt. Begynner jo snart å tro at dette her er rier altså! haha. Anyways, tilbake til det jeg skrev om. Ja! På instagram og youtube har jeg liksom jobbet meg litt opp, jeg både liker og kjenner miljøet og menneskene og får tilbakemeldiger på “arbeidet” mitt. Her inne blir jeg på en måte helt alene i forhold om det gir mening. 

Jeg vet ikke helt hva det er, men noen ganger har jeg nesten den samme følelsen av å logge inn på blogg.no som jeg hadde da jeg var yngre og f.eks skulle gå inn i et stort klasserom hvor jeg ikke kjente noen. Det er helt rart, men jeg føler meg ikke helt “hjemme” her om dere skjønner? Kan godt hende jeg er helt på jordet nå og at det bare er den same old, same old Annelin som overtenker herfra til månen og tilbake. Men, jeg lurer på om det kanskje har noe med at dette er det eneste stedet hvor jeg har fått skikkelig stygge og urelevante anonyme kommentarer. Jeg har jo stengt kommentarfeltet nettopp på grunn av dette, så jeg får jo liksom aldri noen tilbakemelding på hvordan innleggene mine er. Er det noen som i det hele tatt bryr seg liksom? Jeg får av og til tilsendt meldinger på DM og på Messenger, og det er utrolig motiverende og gir meg lyst og drive til å fortsette å skrive og lage innlegg her på bloggen – men som regel stirrer jeg bare på en hard statistikk, et tall. Jeg glemmer liksom av at det faktisk er virkelige folk som sitter der ute og leser det jeg skriver. 

Jeg vet ikke hvordan jeg skal klare å løse dette. For jeg tviler sterkt på at jeg kommer til å åpne kommentarfeltet igjen. Jeg vil ikke gi enkelte folk muligheten til å skrive urelevant dritt til meg uten å oppgi hvem de er, bare for å gjøre livet mitt surt. Jeg har ikke noe i mot konstruktiv kritikk, men da får de ta også skrive til meg på facebook eller instagram med sitt ekte navn. Sånn negativ energi har jeg bare ikke tid til. Men ja. What to do… 

Venneløs og gruer meg til babyshoweren min

Dette er egentlig ganske teit, og jeg blir helt ærlig en smule flau av å både skrive og innrømme dette. Men, i løpet av svangerskapet er det en spesiell ting som jeg ofte har gått og bekymret meg over… Og det er: babyshoweren min.

Jeg har fått vite av min snille, gode lillesøster at hun kommer til å arrangere en for meg, men om det kommer til å bli så spesielt “folksomt”, det er en annen ting. Jeg har nemlig nesten ingen venner, verken gutter eller jenter. Jeg har liksom to nære jente-venninner (inkludert søsteren min), også er det Kai da. Jeg har ingen andre venner. Alle andre er liksom bare bekjente. Så jeg vet ikke om det i det hele tatt nesten er vits at hun arrangerer noe egentlig.

Jeg liker normalt sett å ha det sånn. Jeg ble vandt til det i tidlig alder. Jeg flyttet og byttet skoler så mye at forholdene jeg hadde med vennene mine etterhvert døde ut. Jeg hadde også mange stesøsken som jeg aldri så igjen da det ble slutt med foreldrene mine og kjærestene de hadde på de forskjellige tidspunktene – så jeg har på en måte vokst opp med at relasjoner, de tar slutt. Og etterhvert ble det bare til at jeg ikke ville prøve lenger en gang å få nye venner eller kontakter, ettersom jeg hadde lært meg og vokst opp med det mønsteret. Dette har også vært en av faktorene som har bidratt til at jeg har fått en diagnose forresten. 

Likevel… så ser jeg alle de her andre blivende mødrene. De får arrangert store surprise-babyshowere, hvor de må ha langbord til å få plass til alle vennene sine. De blir drøsset ned i gaver (ikke at jeg bryr meg noe spesielt om det), men det er bare tanken liksom, omtanken. At noen har brukt tid og energi til å tenke på deg og tenke på babyen din i form av å for eksempel finne den perfekte gaven, bake kake eller planlegge arrangementet. 

Det forventes jo på en måte av meg at jeg skal dele bilder/video/whatever av babyshoweren min ettersom jeg driver mye på med sosiale medier, og det er nok derfor jeg kjenner at jeg gruer meg litt. Da får folk se det liksom. Se hvor lite venner jeg har og hvor lite folk det er som bryr seg. Jeg er så klart veldig takknemlig for de få og gode jeg har i livet mitt, men likevel så syns jeg det er flaut og jeg føler meg veldig, veldig alene om å kun ha to-tre stykker (søsteren min og Kai inkludert) som skal komme i babyshoweren min.. Det gjør meg trist på en rar måte. Jeg vet ikke helt hvorfor jeg føler det sånn som dette, og det er kanskje teit… Men, nå er det sånn jeg føler det.. 

#gravid #mamma #familie

Hvorfor jeg ikke har blogget

Hei dere! Håper dere alle har hatt en nydelig og avslappende påske 🙂 Jaa, jeg lever altså! Hehe. Jeg trengte rett og slett å ta meg en liten pause. Etter at jeg fikk trukket visdomstanna mi ble jeg syk med feber, tett nese og hele pakka – jeg var også skikkelig utslitt etter all terapien jeg hadde gått gjennom de siste månedene. Så var det plutselig påske, og jeg kjente at det gjorde godt med litt fri. Av og til klarer man bare ikke å strekke skikkelig til til absolutt alt, og det er OK!

Jeg fikk endelig kommet til bunns i det tårnet av en klesvask som jeg hadde inne på vaskerommet, jeg fikk tatt meg tid til å fylle ut i gravidboken og babybøkene til Liam, jeg fikk tilbragt masse tid med familien, vi fikk besøk av Elin og CF med ungene – så ja, det var rett og slett ganske herlig å bare koble litt av sosiale medier og samle energi og få gjort ting man ellers ikke alltid får tid til. Det anbefales virkelig dere! 

På en måte så føler jeg meg alltid litt mislykket når jeg er inni en god bloggperiode med innlegg hver dag også hender det at jeg plutselig “forsvinner”. Jeg føler at jeg svikter dere. Men jeg tror rett og slett at det hele med blogging er noe man må øve seg opp til. Altså å komme med jevnlige innlegg hele tiden tenker jeg. Det er jo ganske mye jobb!

I begynnelsen da jeg startet med instagram så forstod jeg meg virkelig ikke på de som klarte å poste bilder hver eneste dag, jeg brukte jo en evighet bare på å redigere ett bilde! Men igjen, det var bare en treningssak, og også at jeg måtte realisere at det ikke er nødvendig at bildene alltid er 100% perfekt. 

Etterhvert ble det jo bare lettere og lettere, og det er det jeg håper det blir med blogging også. Jeg liker det jo veldig godt! Men jeg skjønner at det sikkert ikke er så veldig kjekt for de som leser å bli vandt til å gå fra oppdateringer hver dag til at det plutselig er ingenting. 

But hey, jeg prøver, og jeg prøver for å være helt ærlig så godt jeg kan. Jeg tror at dette året startet ganske brått og hardt for meg, med både positiv graviditetstest og gruppeterapi i januar. Så det å bli vandt til alle de nye omstendighetene kan naturligvis ta litt tid. De fleste som går i den gruppeterapien jeg går i er 100% sykemeldt fra jobb da det kan være så utfordrende å gå der. Jeg har i tillegg en toåring, er gravid, har en leilighet som må holdes ren, mat som må lages, mail som må besvares, samarbeid i sosiale medier som må postes, og en instagramkonto med over 70 tusen følgere jevnlig må oppdateres. Så ja, jeg tenker at det kan være normalt at jeg bare må bli vandt til alt, og at det kan ta litt tid.

Den pausen gjorde meg i alle fall veldig godt, så egentlig burde jeg ikke ha så dårlig samvittighet. Egentlig så unner jeg alle å ta seg en liten pause fra sosiale medier – det gir deg en slags detox og en slags ro, samt at du får ladet batteriene og får mer energi til en ny hverdag.

… Litt bilder fra påsken vår kommer i neste innlegg <3 

#gravid #mamma #familie

Følg meg gjerne på instagram @annelinsta

En uventet overraskelse

Processed with VSCO with a5 preset

OK! På mandag skjedde det noe skikkelig uventet dere! Jeg hadde akkurat kommet hjem fra gruppetimen på poliklinikken, og som dere vet, så gruet jeg meg veldig til den. Jeg husker ikke helt hva jeg holdt på med, men Liam løp i alle fall rundt og lekte, i mens Kai lagde middag. Plutselig ringte det på døren. Bentley begynte å bjeffe som vanlig mens både han og Liam fartet ut i gangen for å se hvem det var. Jeg løp etter dem, kikket raskt opp i dør-vinduet hvor jeg så en ukjent kvinne, før jeg løftet opp Bentley og tok ham inn på badet. Han blir helt gal av besøk, fremmede, ja, you name it, han skal alltid hilse liksom, så derfor er det mye lettere å bare ta ham inn på badet når fremmede ringer på dørklokken. 

Jeg åpnet døren og så en dame som stod med en bukett i armene. Jeg var litt småstresset i og med at Bentley stod å bjeffet for full hals og Liam stod bak meg like ivrig etter å se hvem det var, jeg var også litt utav det etter gruppe timen tidligere på dagen. Det første jeg tenkte var at det var en nabo som hadde en eller annen beskjed til oss, eller at det var noen som skulle på besøk til noen og ikke fant frem til riktig leilighet. Plutselig sa damen noe sånt som:

Processed with VSCO with a5 preset

“Hei, jeg ville bare si at jeg heier på deg,” før hun gav meg buketten. Jeg ble litt satt ut. Jeg tror jeg sa noe sånt som, “åja, tusen takk, hvorfor det?”, jeg tenker ikke at folk som er herfra leser bloggen min, og jeg vet ikke, jeg koblet bare ikke at innlegget jeg hadde delt tidligere den dagen kanskje var årsaken. Jeg ble helt varm inni meg, på en god måte altså. Jeg visste ikke om jeg skulle klemme damen, eller hva jeg skulle gjøre. Så utrolig snilt gjort liksom. Man gjør ikke sånt bare utav det blå, det krever jo at man faktisk bryr seg. Også fikk jeg et utrolig fint kort – jeg er enda ganske satt ut. For å si det sånn så var jeg ganske nedfor den dagen, og den gjerningen der gjorde dagen min veldig mange hakk lysere. 

Processed with VSCO with a5 preset

Det gav meg også litt håp, at kanskje ikke alle er så fæle likevel – og etter å nesten ikke ha snakket i terapi på to uker, klarte jeg endelig å åpne meg litt igjen i gruppeterapi dagen etterpå. Vil bare si tusen takk igjen, om du leser dette innlegget. 

Jeg skrek til alle i tårer og stormet ut av rommet…

Processed with VSCO with x1 preset

Nå er det bare litt under to timer igjen. To timer til jeg må reise bort til DPS (distriktspsykiatriske senter) for mandagens gruppetime. Jeg kvier meg noe helt enormt. De siste ukene har vært mildt sagt, tøffe. Per i dag så liker jeg ikke at jeg må gå dit, jeg vil helst slippe – men jeg kan ikke. Eller, jeg kan, men jeg vet jo hva som er best for meg selv, og akkurat nå så må jeg nok bare holde ut…

Sist mandag endte med at jeg brast ut i tårer, skrek til alle som satt i grupperingen og stormet ut av rommet mens jeg slengte døren så hardt jeg kunne igjen. Jeg løp inn på toalettet, ringte Kai mens tårene fosset nedover kinnene mine og fortalte ham at jeg bare ville rømme hjem. Det var akkurat som å være tilbake på skolen igjen, da jeg gjemte meg på toalettet i friminuttene fordi jeg ikke hadde noen eller noe sted å være. 

Etterhvert tok jeg til motet og gikk inn i timen igjen. Hadde jeg reist hjem den dagen hadde det vært mye verre for meg å komme tilbake dagen etterpå, det var det uansett, men det var den eneste grunnen. Det gikk fint å gå inn igjen, jeg var ikke flau eller noe, jeg var bare så lei. Lei av reaksjonene jeg hadde fått etter at jeg endelig hadde turt å åpne meg og fortalt noe vanskelig. De samme reaksjonene jeg får fra alle. Hvorfor skal jeg gidde å prøve lenger egentlig? Jeg får så alt for ofte bare lyst til å gi opp, og bare akseptere at jeg er “alene” her i denne verden. Jeg har et par venninner, men det er ingen av dem som får slippe helt inn. Og det kan gå ukesvis før jeg hører noe fra dem.

Utenom Kai, så føler jeg meg så “alene”. 

Etter timen gikk jeg hjem og oppdaterte de sosiale mediene mine. Der får jeg mange likes, men det går bare på det ytre. Når skal noen like meg skikkelig for det som er inni? 

Livet er langt fra slik man fremstiller det i sosiale medier. Husk det. 

“Liam ser så lei seg ut på bildene dine!”

Her om dagen tok jeg et ganske dumt valg. Jeg tok å søkte meg selv opp på google etterfulgt av kvinneguiden og der kom det jaggu meg opp to innlegg. Det har jeg gjort en gang før, men da har det ikke fått noen treff. Derfor ble jeg egentlig ganske sjokkert da jeg så det lå ute ikke bare en men to tråder der folk snakket dritt om meg.

Ut i fra overskriftene kunne jeg lese: “photoshop fail?” og “andre som har lagt merke til at ungen til @annelinsta alltid ser så lei seg ut på bildene hennes” (innlegget er visstnok slettet nå, men det stod i alle fall noe i den duren). Det eneste jeg gadd å trykke innpå var det med Liam. Da jeg trykket inn kom det opp en “feilmelding”, så jeg tror egentlig at innlegget hadde allerede blitt slettet – bare at det ikke blitt fjernet fra google enda. Det så ikke ut som om noen hadde fortsatt på tråden heller, så personen som skrev innlegget innså vell til slutt hvor dumt innlegget dens var og slettet hele greia. 

Så ja, til den personen som syns Liam ser så lei seg ut på bildene mine. Okei, først og fremst så gidder jeg ikke å prøve eller tvinge ungen min til å smile når jeg skal ta bilder! Liam blir fort opptatt av omgivelsene sine, og liker av og til å bare sitte og se seg rundt. Og hvis vi sitter og koser sammen på kveldene, enten om det er inne i stuen eller i sengen på soverommet passer det seg godt å knipse noen bilder når vi begge sitter så fint. Samme hvis vi tar bilder ute, da er han også veldig opptatt av omgivelsene, og det er ikke så lett å få kontakt – og sånn syns jeg det skal få lov til å være! Jeg gidder ikke prøve å få fram noe falskt bare for å ta et freakin bilde. Jeg lar ham være den han er! 

Liam er en av de blideste ungene jeg vet om! Og når han er lei seg så kunne det aldri falt meg inn å ta bilde eller filme. Men jeg gidder ikke prøve å ta bilde når han er blid og smiler bare for å bevise noe! – (fyi, da står han som regel ikke i ro en gang for han er opptatt av å hoppe rundt som en liten kanin, ergo, umulig å ta bilder av). Han har to foreldre som er helt obsessed med ham og viser ham masse oppmerksomhet, og vi har det helt sinnsykt moro sammen. Men han er også som jeg nevnte tidligere en veldig konsentrert unge, og det er da det er lettest å ta bilder av ham. SÅNN. Bastabom ferdig snakka. Jeg blir så irritert når folk ikke bare kan stille meg slike spørsmål face to face, eller, i DM på instagram eller sende en melding på snapchat eller facebook! De må liksom heller starte en tråd på den kvinneguiden drittplassen som egentlig bare er et samlested for  nett-troll som er så misfornøyde med sine egne liv at de prøver å dra andre ned til deres egne nivå. 

Diagnosen min Borderline, hva skjer nå?

Eller Emosjonelt Ustabil som det nå kalles. Vet ikke hvorfor men jeg liker ordet Borderline bedre. Uansett. Hva skjer nå? Først vil jeg begynne med å si tuuusen takk for alle meldinger, snapper og kommentarer mange av dere har sendt inn. Det betyr så mye, og jeg føler ikke jeg skriver her på bloggen min forgjeves på en måte. Dere tenker kanskje at det er mange som skriver til meg, men det er ikke alltid det altså. Hvis alle tenker sånn er det jo plutselig ingen som skriver. Jeg prøver å ikke la det handle så mye  om det, men når jeg åpner meg på den måten er det alltid litt godt å få støtte og høre om andre som har opplevd noe lignende. Man føler seg ikke så alene liksom. 

Vell, ja.. Hva skjer nå? Jo, denne uken begynte jeg faktisk i gruppeterapi, etter utrolig mye om og men that is. Planen har egentlig vært en stund at jeg skulle det, men så, rett før jul fikk jeg beskjed om at jeg ikke skulle gå i gruppen likevel. Jeg hadde planlagt hele året mitt rundt at jeg skulle begynne i gruppeterapi, alt var ordnet, så å få den beskjeden kun noen få dager før jul var utrolig frustrerende. Hva skulle jeg gjøre da? Jeg fungerte jo ikke så bra fra før, og da følte jeg at alt håp var ute. Dette var min siste sjanse til å kunne fungere normalt i det hverdagslige liv liksom. Jeg ante ikke hva jeg skulle gjøre det kommende året og ble veldig deprimert da alle planene mine plutselig falt i vasken. Utrolig “kjekk” nyhet å få rett før jul og nyttår liksom, jepp… 

Etter jul hadde jeg en ny time hos psykologen. Jeg forklarte hvor frustrert, lei og deprimert jeg hadde blitt, og selv om jeg ikke hadde noe særlig lyst til å møte opp til den timen, gjorde jeg det til tross for hvordan det hadde gått forrige gang med den dårlige nyheten. Senere på dagen ble jeg oppringt – jo jeg fikk visst gå i gruppeterapi. Jeg hadde visstnok reagert så bra på avvisningen, at de trodde det kunne funke for meg likevel. Så ja, sånn ble planene mine for år 2018 snudd på hodet og tilbake igjen på relativt kort tid. Og nå har jeg gått i gruppeterapi i en uke allerede. 

So far so good. Men jeg merker at det er litt vanskelig, og vanskeligere skal det nok bli. Jeg vet ikke hvor mange timer til sammen jeg går i uken, men de fleste av timene varer i ca 1.5-2 timer. I dag er jeg ferdig for uken og neste uke er det på’n igjen. Denne type behandling kan vare alt fra 1-2 år ettersom jeg har forstått, og har gode prognoser. 

Dette er diagnosen min

Jeg har fått noen spørsmål om hvilken diagnose det er jeg har fått og det tenkte jeg å svare på i dag.

Diagnosen jeg har fått er den som kalles for Emosjonelt Ustabil Personlighetsforstyrrelse. Det sies at diagnosen som fikk nytt navn i fjor kommer til å få nytt navn i år også. Før het diagnosen Borderline etter som jeg har forstått. Kort fortalt kjennetegnes Emosjonelt Ustabil Personlighetsforstyrrelse av et varig mønster med høy intensitet og høy grad av ustabilitet i følelseslivet. 

Jeg syns det er vanskelig å forklare diagnosen, og det er ikke alltid jeg klarer å ta fatt på tankene mine lenge nok til å utdype noe om dem heller, men under her har jeg funnet et par videoer som kan gjøre det lettere for deg å forstå. Jeg har ikke alle kjennetegnene ved diagnosen, men jeg har nok til at det blir en utfordring for meg i hverdagen. 

Jeg har fått en diagnose hos psykologen

Dette har jeg visst om en stund, eller, jeg husker faktisk ikke helt når jeg fikk diagnosen – jo, det var da det begynte å gå skeis på jobb… igjen. Det gikk ikke skeis med det sosiale eller med folkene liksom, men med meg. Jeg klarte ikke ta vare på meg selv i tillegg til å jobbe, og et slikt mønster har jeg falt i sikkert 100 ganger før, så derfor satte psykologen nå en diagnose på meg ettersom det er et gjentagende mønster jeg ser ut til å falle i. 

I begynnelsen visste jeg ikke helt hvordan jeg skulle føle meg. På en måte var jeg litt lettet, samtidig som jeg følte det var noe alvorlig galt med meg. “Er det virkelig noe som er så feil at de er nødt til å sette en diagnose på meg liksom?”. Jeg følte meg nesten litt psyko, selv om det ikke er det som er diagnosen min, haha. 

Jeg har trengt litt tid til å bearbeide alt, men har alltid visst at jeg ville fortelle om dette til slutt, for det er jo ikke noe å være flau over. Jeg kan ærlig innrømme at jeg har vært flau. Flau for å gå til psykolog, flau for å måtte gå på medisiner og nå flau for at jeg har fått en diagnose. Da setter jo noen på en måte et stempel på deg og sier at noe er galt med deg. Da er det liksom bare sånn. Men så er det jo ikke det. 

Jeg har vært gjennom et ganske bredt følelsesspekter i det siste. Det er mange, spesielt den eldre generasjonen som ikke forstår seg på psykolog og diagnoser, og det er litt trist. Jeg føler at det er mange av mine nære som ikke forstår, eller forstår hvorfor jeg i det hele tatt har fått en diagnose. Men det prøver jeg så godt jeg kan å overse. Jeg har gått til psykolog og slitt psykisk i mange år, så egentlig syns jeg det var på tide at jeg nå får den hjelpen jeg trenger. For med en diagnose blir en behandling litt mer målrettet, og man vet mer nøyaktig hva det er man trenger å jobbe med. 

I dag startet jeg første dag i ny behandling, og til nå ser det lovende ut. På en måte føler jeg dette er litt min siste sjanse – jeg vet jo at jeg er ung og alt det der, og kan fortsette på skole hvis jeg vil, problemet er bare at jeg ikke har stamina til det. Jeg holder ikke ut, tankene og følelsene mine tar fort knekken på meg – og det er ikke holdbart i lengden. Men nå får vi se hvordan dette går. Jeg er i alle fall håpefull.