Fødselshistorien min er på babyverden!

Heisann dere! Shit! Dette er faktisk andre gangen jeg titter innom her i dag! Deeet er ikke ofte det skjer lenger, hoho. Neida, men tenkte bare at jeg måtte innom å fortelle dere det at fødselshistorien min ble publisert på babyverden i går! Noe som jeg i alle fall syns er utrolig stas. 🙂 

Dere kan lese fødselshistorien HER på bloggen min, eller sjekke den ut på babyverden.no ♥  

#mammablogg #mamma #gravid #fødsel

Hatet å være gravid – elsket å føde!

TIRSDAG, 22 MARS, 2016, 20:48

Fy søren altså… Å føde må være noe av det syyykeste jeg noen gang har opplevd. Jeg oppriktig GLEDER meg til neste gang liksom! Det er så rart, fordi jeg hatet å være gravid men syns det var helt fantastisk å føde. Det er det største adreanalinkicket jeg noen gang har fått! Rett etter fødselen var jeg så gira at jeg hev i meg fire brødskiver, hoppet i dusjen mens Kai fikk tilbragt litt kvalitetstid alene med Liam, og nærmest stod å trippet på tærne i flere timer fordi jeg var så høy på adreanalin.

En skikkelig godfølelse strømmer gjennom kroppen min hver gang jeg tenker på den dagen. Alt den spenningen, forventningene og den MASSIVE gleden! Det å få barnet sitt opp på brystet etter alt strevet…. Wow… det kan nesten ikke beskrives en gang, og jeg ville gjort det 1000 ganger igjen!

Jeg tror nok jeg har vært veldig heldig med tanke på fødselen, men jeg hadde også vondt skal jeg si dere! OM jeg hadde! Jeg trodde jeg skulle dø når riene stod på, og ante virkelig ikke hvor jeg skulle gjøre av meg. På et tidspunkt kastet jeg nesten meg selv utav senga, og jeg spydde flere ganger fordi smertene var så utrolig vonde. Men, etter at jeg fikk epiduralen gikk alt som en drøm. Jeg er skikkelig glad for at jeg valgte å takke ja til det, for etter at jeg fikk den, utrolig nok som det må høres ut så kjente jeg nesten ikke riene en gang. Jeg har nok vært utrolig heldig med fødselen, men det er akkurat som om jeg føler meg litt fortjent til det ettersom jeg hadde et ganske fælt svangerskap. Jeg var sykemeldt i rundt 4 måneder og var skikkelig dårlig mesteparten av graviditeten. Hadde jeg ikke hatt den fødselen jeg hadde, hadde jeg trolig nok vært en smule avskrekket med tanke på neste gang, men det er jeg ikke nå lengre. Noe jeg også syns høres litt bakvendt ut er at jeg faktisk syns det var mindre vondt å presse i slutten enn det var med riene i starten. Det har jeg nok epiduralen å takke, men er det noen av dere andre som også har hatt det sånn? 

Mitt tips til alle dere andre førstegangsfødende der ute, er at dere egentlig ikke bør sette dere noen spesielle forventninger til fødselen. Alle fødsler er forskjellige. Noen er heldige og noen har mer traumatiske opplevelser. Det går vell egentlig ikke ann å spå på forhånd hvordan fødselen kommer til å bli, men det hjelper nok litt i alle fall i mitt hode, å gå inn i det med et åpent sinn. Jeg angrer egentlig en del på at jeg grudde meg såpass mye, for på et tidspunkt tror jeg faktisk jeg hadde litt fødeangst, og det brakte jo ikke med seg noe annet enn stress og redsel.. Men ja, som jeg sa tidligere så tror jeg det er lurt å heller ta det som det kommer og ikke sette seg noen spesielle forventninger. ♥

For dere som vil lese fødselshistorien min, så kan dere komme til den ved å trykke HER.

Min fødselshistorie

TORSDAG, 17 MARS, 2016, 21:02

Kl 09.00 – Våknet

Jeg våknet akkurat som om det var hvilken som helst annen dag. Klokken var litt over 09.00 på morningen, og jeg lå der i senga like gravid som jeg hadde vært hver dag i de siste 9 andre månedene. Vent… shit. Den 23. januar, det var jo bursdagen min. Vell, det var nok det eneste som var annerledes. Jeg var fire dager over termin, og mildt sagt møkkalei. Hvorfor hadde det ikkje skjedd noe i natt heller?… Mens jeg lå i senga prøvde jeg å fordøye tanken om at jeg måtte feire bursdagen min uten å enda ha blitt mor, noe jeg egentlig ikke hadde sett for meg. Jeg hadde ikke lyst, og jeg husker at jeg tenkte jeg bare ville spole gjennom dagen og at det hele bare skulle være over. Jeg trodde han ville ha vært der til nå, men det var vell det som var en del av planen hans.

AU! Shit! Hva var det? En rar og merkelig smerte strømmet gjennom kroppen min. Klokken var nå rundt 10 over 9. Smerten gav ikke slipp, og jeg måtte gripe tak med begge hendene i sengelakenet til det gikk over. Så var det ferdig. Hva. Var. Det… Kai lå og sov ved siden av meg. Det var lørdag, og han hadde fri den helgen. Jeg ville helst ikke vekke ham, og tenkte først at jeg skulle prøve å ikke gire meg så mye opp i tilfelle det var falsk alarm. Jeg lå fortsatt i senga, men nå kikket jeg febrilsk rundt i rommet i håp om å kjenne en ny bølge av denne “smerten”. Minuttene gikk… Og DER kom det jammen meg en til! Denne var så kraftig at jeg måtte vri meg rundt i senga og bite tennene sammen mens jeg vendte meg mot Kai. Kai våknet forsiktig, og så bort på meg med halvåpne øyne. Jeg fortalte hva jeg hadde kjent, men at jeg ikke trodde det var noe på gang fordi jeg ikke ville få forhåpningene mine opp. Jeg gikk ut av senga og bestemte meg for å ta en dusj. Inni dusjen kjente jeg denne smerten et par ganger til, men det var mye svakere her ettersom varmen klarte å lindre smerten. Da jeg kom ut av dusjen kom disse”smertene” igjen hvert 4-5 minutt og da sa Kai til meg at det kanskje var på tide å ringe til fødeavdelingen. Jeg viftet det bort, og sa til ham at; neei, tenk om det ikke er rier, da er det jo ingen vits, eller, ikke tenk om, det er jo ikke rier.” Men etter et par minutter kjente jeg at smertene ble enda sterkere, og bestemte meg da for å plukke opp telefonen og bla opp nummeret til fødeavdelingen som jeg månedsvis i forveien hadde lagret i kontaktene mine. 

Kl:10.00 – Ringte til fødeavdelingen

“Hei. Jeg tror jeg føder” var de første ordene som kom ut av munnen min. Haha. Damen på telefonen hørte heldigvis ikke helt hva jeg sa, så jeg fikk gjort om litt på setningen og det ble heller til: “Hei, jeg tror jeg har rier.” Hun spurte hvor lang tid det var mellom riene, og jeg selv om jeg hadde prøvd meg på denne her rietellerappen- så var jeg ikke helt sikker. Verken jeg eller Kai forstod så mye av den. Hun hørtes skeptisk ut, og spurte om jeg ville vente litt, sikkert fordi jeg hørtes helt grei ut i telefonen, men jeg sa at jeg hadde veldig vondt og vi fikk da avtalt at vi kunne komme inn. Spenningen i kroppen steg mer og mer, men jeg klarte fortsatt ikke helt tro at dette var den dagen vi hadde ventet så lenge på.

Vi tok oss god tid og begynte å pakke ned de siste tingene vi skulle ha med på sykehuset. Jeg klarte fortsatt ikke helt tro at det var rier – selv om det var syyykt vondt, og jeg var faktisk litt redd for at vi skulle bli sendt hjem fra sykehuset etter vi hadde ankommet. Plutselig begynte jeg å kjenne at smertene ble enda vondere, og jeg måtte puste meg gjennom riene. Da kjente jeg at det var på tide å raske på litt, så vi hev med oss de siste tingene i fødebagen og satte oss i bilen. Jeg hadde sagt at jeg egentlig ville innom en tur på Kiwi for å kjøpe frokost, men smertene hadde eskalert så fort nå og matlysten var heller ikke til stedet, så vi bestemte oss for å kjøre direkte til sykehuset.

Til å begynne med gikk det veldig fint i bilen, men etterhvert ble smertene enda vondere, – så vonde at jeg kjente behov for å kaste opp. Jeg tok opp det første jeg fant som var en gammel mcdonalds papirpose, og begynte å spy som en gal. Vi hadde da nettopp kommet ut på motorveien, og jeg så på Kai med tårer i øynene mens jeg sa på godt gammeldags jærsk at han måtte “FÅ GANG!!”. Resten av turen innover gikk rimelig fort, og snart så var vi der inne. Mens jeg gikk ut av bilen var jeg nesten glad for at fødselen ikke hadde startet der, for det kunne vell ikke bli stort verre enn dette? Men der tok jeg feil.

Da vi kom frem til sykehuset skyndtet jeg meg utav bilen og gikk som en skikkelig surpromp inn sykehusets inngangsdører. Jeg tror ikke det var vanskelig for folk rundt meg å se at jeg holdt på og føde, for jeg gikk fremmoverlent, med hånda på ryggen, et ubehagelig uttrykk i ansiktet mens jeg lagde typiske føde-pustelyder. Jeg gikk så fort jeg kunne gjennom lobbyen med Kai hengende med all bagasjen etter meg. Vi kom til heisen og deretter opp til fødeloftet. 

Kl. 11.30 – 4 cm åpning

Da vi kom opp til fødeloftet husker jeg at jeg var så spent! Spent på om det faktisk var nå det skjedde og også skikkelig redd for å bli sendt hjem igjen. Jeg kunne forstatt ikke helt tro at det var rier, og var redd for at det var “falsk alarm”. Vi gikk innover en lang gang før vi kom til et rom med en åpen dør. Her satt det en hel gjeng med jordmødre, noen strikket og noen spiste brødskiver med alt slags godt pålegg på. Akkurat i det de fikk øye på oss fikk jeg en ri og endte opp med å bare stå der og gape mens jeg presset knyttneven inn i korsryggen for å lindre smertene. Da så det ut til at de fikk litt mer gang, og fulgte meg derretter inn til et rom for å bli koblet til en CT-scan som skjekker at alt er fint med barnet. Etter jeg hadde ligget her i ca 20 minutt, kom jordmor inn for å skjekke åpning. Da var jeg allerede 4 cm. 


Kl 12.15 – Gikk i badekaret

Etter at CT-scannen var ferdig, som forresten så helt bra ut, ble vi fulgt inn i et eget rom hvor fødselen egentlig skulle skje. Jeg fikk komme oppi badekaret med en gang, og etter noen få minutter fikk jeg spørsmål om jeg ville ha lystgass, noe jeg takket fort ja til. Mens jordmor gikk for å hente lystgassen gikk Kai for å sette brusen vår i kjøleskapet, og de få minuttene der hvor jeg var helt alene var helt for-j*[email protected] Jeg trodde seriøst at jeg skulle dø så vondt jeg hadde det, og jeg visste nesten ikke hvor jeg skulle gjøre av meg. Da jordmor endelig kom tilbake fikk jeg lystgass som jeg følte hjalp litt, men smertene ble bare verre og verre, og etter en liten stund spurte jordmor meg faktisk, om at jeg ville ha epidural. Jeg avslo først fordi jeg tenkte at jeg skulle være “sterk” og klare meg uten, men da hun spurte meg for andre gang hadde jeg så vondt at jeg nesten ropte det etter henne. Jeg vridde meg opp og ut av badekaret og satt meg ned på sengen som var der for å kle på meg, men riene og smertene kom som bare det og jeg ble sittende der og hyle i en liten stund før jeg fikk på meg sykehustrøya. Jordmor kom etterhvert med rullestol og trillet meg ned til første etasje. 

Vi fikk beskjed om at anestesilegen var opptatt og at jeg måtte vente med å få epidural til de var klare. Her husker jeg ikke så mye men jeg husker at jeg hadde så vondt at jeg nesten slengte meg selv ut av sykehussenga og at jeg hørte en jordmor si i det fjerne at noen måtte passe på slik at jeg ikke skadet meg selv, haha. 


Ca. klokken 14.00 – Fikk epidural

Endelig kom anestesilegene, og jeg husker at jeg måtte sette meg opp og sitte helt i ro før de skulle stikke. Jeg fikk en ri mens de satt inn nåla, men jeg husker at jeg tvingte meg selv til å sitte bom stille i frykt for at de skulle stikke feil. Jeg husker at smertene ble lindret så raskt de satte inn nåla, og etter dette var fødselen som en drøm.

Etter jeg fikk epiduralen hadde jeg nesten ikke vondt lengre. Sånn HELT seriøst altså. De må ha stukket blink når de satt den på meg. Ettersom jeg ikke hadde spist frokost og ikke kjente riene like godt lengre spiste jeg mat, chips, drakk brus og redbull for å få tilbake litt energi igjen. Matlysten var tilbake og jeg var full i adreanlin. Jeg var så sykt stoka på at jeg ikke hadde vondt lengre, og dette fortalte jeg jo selvfølgelig til alle jordmødrene og jordmoren som følgte meg mest flere ganger, haha! Selv om CT-scannen som jeg stort sett var koblet til viste at jeg hadde utrolig sterke rier, var jeg i strålende humør. Jeg skjønner faktisk ikke selv hvordan det gikk ann.

En liten stund etter epiduralen ble satt og jeg virket roligere, fikk jeg beskjed om at det nå kunne ta en stund før han ville komme og at åpningen skulle bli sjekket igjen i 18.00-tiden. Jeg spurte flere ganger om han kom til å komme den dagen, altså på bursdagen min – men fikk til svar at det var det som var mest sannsynlig, men at det fortsatt ikke var helt 100% sikkert. Konkurranse mennesket i meg snek seg forsiktig fram og jeg ble fast bestemt på at han skulle ut på MIN dag, haha. Tenk så kult liksom! 


Klokken 18.15. Skjekket åpning igjen

Jordmor fortalte meg at jeg kunne prøve å gå rundt i gangen for å få babyen til å komme lengre “ned”, så da bestemte jeg meg for å gjøre det. Vi gikk hvertfall 15 runder i gangen med epiduralen koblet opp mot meg, og etterhvert begynte jeg å kjenne en merkelig følelse av at babyen hadde kommet lengre ned. Klokken var plutselig 18, men jordmor ble litt forsinket, så da hun kom for å skjekke åpning ble vi begge utrolig overrasket over at jeg da hadde FULL ÅPNING. Jeg lå der like fornøyd som jeg hadde vært helt siden jeg fikk epiduralen, og hadde aaaldri i verden trodd at jeg hadde full åpning. Jeg hadde jo nesten ikke vondt liksom!

Kl. 19.10 Vannet ble tatt

Beskjeden jeg fikk etter det var at vi nå måtte vente på at vannet skulle gå, og om det ikke hadde gått innen to timer så skulle hun ta det. Hun fortalte meg at jeg kunne prøve å gå litt rundt igjen ettersom det hadde virket så godt sist gang. Jeg reiste meg opp, og kjente at jeg kunne gjøre mer enn bare å gå, jeg kunne danse! Så der stod jeg da, med epiduralen koblet inn i ryggen, musikk på full guffe mens jeg bokstavelig talt hoppet og turnet rundt i rommet. Med FULL åpning. Ja, jeg vet.. det høres jo helt utrolig ut. 

Etter rundt 20 minutter kjente jeg en følelse av at babyen hadde kommet enda lengre ned. Jeg følte at det var rett før han kunne falle ut liksom, haha. Jordmor skjekket meg igjen, og kjente da hodet. Hun tok da vannet, lenge før de to timene hadde gått, og jeg fikk tid til å danse litt til før jeg så kjente en merkelig følelse av at jeg kunne presse. Jeg begynte å presse ganske forsiktig, for jeg fikk beskjed om å ikke slite meg for fort ut. Etterhvert ble trangen til å presse enda sterkere og jeg presset med riene etterhvert som de kom. Til slutt lå jeg i senga og etter 21 minutter med trykketid kom verdens fineste lille skatt til verden ♥ Den 23. januar 2016, klokken 20.06. 3890 gram og 50 cm lang. Liam Elander. Den beste dagen i hele mitt liv. ♥