1 måned forskjell

Det har vært utrolig vanskelig å gå ned i vekt og komme seg på trening etter å ha vært gravid med nr 2. Etter graviditeten med Liam var jeg automatisk tynnere enn før jeg i det hele tatt var gravid, slik var det ikke denne gangen. Denne gangen gikk jeg opp 18 kilo, i motsetning til kun 6 kilo da jeg var gravid med førstemann.

18 kilo er i grunn ganske normalt, men det som var at jeg gikk opp ca 10 kilo i 2017 pga en vanskelig periode. Farfaren min og oldefaren min døde med kort tids mellomrom, jeg begynte i jobb igjen, noe som jeg ikke taklet så bra, jeg ble deprimert og utredet for en psykisk lidelse og det viste seg at jeg hadde en emosjonell ustabil personlighetsforstyrrelse. Nå sporet jeg litt av, men poenget mitt er i alle fall at summer man dette opp blir det jo 28 kilo totalt. Jeg mistet 10 kilo rett etter fødselen og har nå ca 15-18 kilo til jeg vil ned hvis det gav mening, haha.

Etter at jeg ble kjent med Julie som hun heter, som har klart å få meg med på trening de 3 siste ukene er det vell, så har jeg blitt så mye mer motivert. Jeg har ikke like stort søtsug lengre, og det tror jeg kommer mye av at jeg har vært så ofte på trening. Jeg har ikke gått inn for å gå ned i vekt 100% den siste måneden, ettersom jeg føler at jeg ikke kan. Jeg ammer og er redd for å miste melken – det gjorde jeg nemlig med Liam, så det jeg har gjort er egentlig bare å spise normalt og holde meg i aktivitet. Jeg har også begynt å minske porsjonene mine med å trappe ned forsiktig i matmengde. Jeg hater å være sulten så jeg vil heller minske magesekken min over lengre tid slik at jeg slipper å kjenne meg sulten. Det tror jeg Kai også heller foretrekker for jeg kan bli litt av et beist og det vi liker å kalle for hangry om jeg ikke spiser meg skikkelig mett.

Så langt vil jeg si at strategien min har funket ganske så greit. Her er side-by-side bilder av januar vs. februar. Vil si at jeg i alle fall selv ser en del forskjell. Jeg har ikke tatt målene mine enda, men det burde jeg kanskje gjøre. Det går nå rette veien! Og jeg er spent på om jeg klarer å få resultater til neste måned om jeg fortsetter som nå.

jeg har slitt med dårlig selvbilde

Vet at jeg fikk det til å se ut som om jeg skulle poste et blogginnlegg i går kveld, men jeg bestemte meg for å ta et skippertak og rydde litt i huset i stedet for. Det trengtes for å si det mildt. Da jeg var ferdig gikk jeg og la meg i sengen med Leo og scrollet litt på instagram igjen. De siste ukene har selvbildet mitt vært så langt nede at jeg rett og slett ikke har orket. Jeg har såvidt orket å svare på kommentarer, mail, meldinger, kommentert på andre sine bilder, let alone legge ut bilder. Nei, jeg har bare ikke klart det. Jeg har nesten kun lagt ut de bildene jeg har måttet legge ut, som har vært samarbeid.

Grunnen til dette er fordi at jeg har sammenlignet meg alt for mye med enkelte kjendiser som har poppet ut babyer og sett ut som de aldri har vært gravide en gang kun 4-5 dager etter fødselen, jeg forstår ikke hvordan det er mulig. Eller jo, jeg gjør jo det. Men av og til glemmer jeg det av, og lar følelsene ta overhånd.

Jeg har vært sjalu, jeg skal innrømme det. Hvorfor kan ikke jeg se ut sånn? Og så fort?? jepp, jeg har tenkt det. Men så må jeg minne meg selv på, Annelin… sånn er det jo bare.. Vi er alle skapt forskjellig. Noen har høyere forbrenning og disse her som ser ut som før de ble gravide kun kort tid etter fødsel har mest sannsynlig levd på en god del salat mesteparten av svangerskapet og trent jevnlig. Mens jeg sikkert har vært på maccern et titals ganger og spist sjokolade hver dag. Så jaaa det er nok grunnen. Men det suger litt likevel.

Så det er i alle fall derfor. Vet ikke om dere har lagt merke til det en gang, men det er derfor jeg har svart på så få av meldingene og kommentarene deres i det siste i alle fall. Er ikke alltid jeg får svart på alle uansett, men i det siste har jeg vært skikkelig dårlig på det. Så jeg beklager for det, og håper virkelig ikke at dere slutter å kommentere og sende meg meldinger <3 For det betyr så mye for meg.

Denne gangen har det vært helt sykt mye vanskeligere å miste baby-kiloene, men nå ser det endelig ut til å begynne å løsne seg. Dette her bildet er tatt for ca. 1 måned siden. Vil dere se hvordan jeg ser ut nå? Trykk gjerne liker på innlegget så vet jeg. 🙂

min første time hos psykologen

Nå må jeg bare skrive dette innlegget i en rasende fart for jeg skal snart avgårde på trening! I dag er det sirkeltrening som står på planen, og fy søren så hardt det er, haha. Før når jeg har hørt ordet sirkeltrening har jeg sett for meg en gjeng med gamlinger som går rundt i sirkel (jeg aner virkelig ikke hvor jeg har fått den assosiasjonen fra), men det er i alle fall langt fra det! Lik gjerne innlegget om jeg skal fortelle mer. Men over til det innlegget egentlig dreier seg om.

Jeg tenkte bare at jeg skulle oppdatere og fortelle litt om hvordan det gikk hos psykologen i dag, ettersom det var flere som var nysgjerrige på det. Det gikk faktisk mye bedre enn forventet! Jeg gruet meg helt sykt og var nølende med å gå ut av bilen og inn på dps-et, men da psykologen kom og hentet meg på venterommet gikk det fort over. Jeg kjente på meg at jeg ikke orket å snakke om noen seriøse greier i dag. Det var så lenge siden sist, så jeg kjente at det var greit å starte forsiktig igjen.

Etter timen reiste vi og hentet Liam i barnehagen, så har vi spist pølser til middag og nå sitter jeg her mens Kai og Liam er ute på en liten trilletur med Leo.

Innså nettopp at jeg ikke har noen bilder fra dagen annet enn et snapchatbilde, så det må jeg prøve å bli bedre på, å ta bilder i løpet av dagen. Derfor får det bli et throwback bilde enn så lenge. Vi prates senere i kveld. <3

jeg gruer meg

Dagen i dag startet faktisk veldig bra, jeg og Leo har nettopp stått opp tro det eller ei. Jeg er sykt bortskjemt på soving selv om jeg har en liten baby, selv om det ikke alltid er søvn av kvalitet da. Jeg gikk så ut av sengen og bort til baderomsspeilet og følte for første gang siden før fødselen at jeg så en fremgang når det kommer til treningen, jeg følte at jeg så litt tynnere ut. Jeg tok et bilde og sammenlignet med et som jeg tok for bare en måned siden, og syns jeg i alle fall selv jeg så en del forskjell. Kan vise dere senere i dag.

Nå sitter jeg bare og venter på at Kai skal komme hjem. Han er ute på et ærend akkurat nå. Han har fri i dag. Om et par timer skal jeg til psykologen igjen for første gang på i alle fall et halvt år. Det er sikkert lengre enn det og. Det kommer til å bli rart. Jeg gruer meg litt kjenner jeg, også lurer jeg alltid på hvordan humør jeg kommer til å være etter timen. Det gjør jeg faktisk hver gang for det kan variere så. Det er litt sånn at jeg nesten ikke tørr å legge planer for resten av dagen for jeg vet aldri hvordan humør jeg er i etter timen. Jeg klarer faktisk ikke å forutsi det, jeg aner ikke hva vi kommer til å snakke om, selv om det alltid er noe. Men, jeg har allerede meldt meg på sirkeltrening på treningssenteret i dag, så der skal jeg uansett. Treningen vil nok gjøre dagen bedre om den snur seg og blir dritt etter timen min hos psykologen.

Dette blir en rar dag.

Brannalarmen gikk da jeg lå i solariumet

I går sa jeg til Kai at jeg hadde behov for en pause. En liten time der hvor jeg ikke trengte å tenke på noen andre enn meg selv, og jeg bestemte meg da for å dra og ta litt sol mens han og guttene var på besøk hos farfar og bestemor. Jeg tar ikke solarium ofte – kanskje èn gang hver 3-4 måned liksom. Men ettersom jeg har atopisk eksem så føler jeg at det hjelper veldig på å ta en gang i ny og ne. Jeg vet det kan være skadelig, og at man kan få hudkreft, rynker etc. Men jeg er en firm believer av ordtaket: alt med måte. Uansett…

Etter at sole-tiden min var ferdig og jeg gikk ut av solariet, hørte jeg en slags “skole-bjelle” lyd som kom fra treningssenteret som solariumet er en del av. Jeg visste ikke hvor lenge dette hadde pågått ettersom jeg hørte på musikk på full guffe da jeg solte meg.

Jeg tenkte i utgangspunktet ikke at det var en brannalarm som stod å ringte. Jeg tenkte at det kanskje var noen som ønsket betjening i kassen inne på treningssenteret. Men da bjellen aldri stoppet å ringe begynte jeg jo å lure, og plutselig stod jeg med litt små-panikk og kledde på meg i full fart. Da jeg åpnet døren virket alt normalt, bortsett fra brannalarmen. Det var fortsatt flere mennesker inni de andre solariene, og verken jeg eller dem hadde fått noen som helst varsel eller tegn til at vi måtte evakuere.

Da jeg gikk ut av bygget så jeg at det kjørte en brannbil forbi. Jeg fulgte etter den, og på den andre siden av bygget så hadde de evakuert Coop Extra, og kundene stod utenfor i det brannmennene skulle til å gå inn i bygget..

Jeg har prøvd å søke etter hva det var som skjedde i går men har ikke funnet noe, så det var nok ikke en brann det var snakk om, men uansett. Dette treningssenteret burde hatt mye bedre rutiner når det kommer til en brannalarm. Tenk om det faktisk hadde vært en brann i bygget og jeg og de andre hadde fortsatt å ligge i solariene uten å ane noen ting. Hører man på musikk inne i solariumet så får man faktisk ikke med seg at brannalarmen går. Hadde det brent utenfor døren min der inne hadde jeg ikke hatt noen sjanse til å komme meg ut!

Sykt skummelt å tenke på faktisk… Nei, skjerpings!

På brannstasjonen

For en kjekk ettermiddag vi har hatt! Jeg har blitt kjent med ei dame her hvor jeg har flyttet som har vært så inkluderende, og fått meg med på både klatring og trening de to siste ukene. I dag fikk vi lov til å være med henne til brannstasjonen hvor hun jobber. Vi fikk se på brannbilene, prøve slangen, sitte inni og til og med være med på en liten kjøretur! Liam elsker brannbiler og ser på det hver eneste dag på youtube. Favoritt lekene hans er også brannbiler, faktisk den som han fikk av Leo da Leo kom til verden. Som Liam koste seg i dag altså! Og vi også. Tipper han kommer til å snakke om dette i evigheter <3

Kan ikke høre på trist musikk

Faen. Det var sånn det var ja. I går publiserte jeg mitt første blogg innlegg på gudene vet hvor mange måneder det var siden sist. Med en gang jeg setter meg ned for å begynne å skrive, er det akkurat som om jeg dypper foten ned i et hav av alt slags mulige følelser. Mest vonde. Det er akkurat som om jeg får kontakt med min emosjonelle side igjen. De siste månedene har jeg vell egentlig levd i en slags boble. Jeg har vært positiv, glad og sprudlende. Jeg har for det meste bare kjent på gode følelser. Tror ikke jeg har vært sånn siden før depresjonen jeg hadde i tenårene. Det er akkurat som om jeg har prøvd å holde hodet mitt over vann, for om jeg synker, da føler jeg litt tristhet, men mest angst.

Jeg hadde en kompis på besøk her om dagen. Vi snakket om musikk. Han viste meg flere musikksjangrer som jeg ikke pleier å høre på, jeg fortalte at jeg mest hørte på listepop. Jeg vet det er kjedelig, men det er trygt på en måte. Han viste meg en fin instrumental sang med en litt trist undertone. Den var fin men jeg hadde nok ikke hørt på den sa jeg. Den var for trist, la jeg til. Jeg forklarte videre at jeg som regel ikke likte å høre på trist musikk, jeg hører kun på musikk som det er en glad beat til, sanger man kan danse til. Det var da det gikk opp for meg, at jeg som oftest unngår ting som får meg til å føle for mye. For mye tristhet. Hvorfor gjør jeg det?

Nå har jeg heller ikke gått til psykolog siden jeg var gravid. Det var også et sted der hvor jeg var nødt til å åpne meg, til å være lei meg, til å føle. Det er ikke lenge til jeg skal dit igjen og jeg gruer meg, men jeg må.

Vi er skapt med en rekke av ulike følelser. Alle har vi av en grunn og alle har sin hensikt, (anbefaler dere å se filmen “innsiden ut”/ inside out fra Pixar) forresten, da den omhandler akkurat det temaet. Jeg vet ikke hvorfor jeg er så redd for å være lei meg. Det har nok nettopp gått opp for meg, men det er vell enda et punkt jeg må skrive på lista over ting som må jobbes med.

#livet.

p.s: jeg lover at neste innlegg ikke blir like depressivt.

Jeg er sliten.

Sinnet mitt føles ofte tåkete. Enten fordi jeg er trøtt eller har tanker jeg ikke orker å tenke på. Jeg stenger av. Jeg prøver å lage meg nye vaner – hele tiden. Nye rutiner, men så faller jeg tilbake igjen. Et steg frem og to tilbake.  Det skal bare den minste negative ting til, så “sprekker” jeg, og der var handa tilbake i chips-posen igjen.

Hver dag føler jeg at jeg mislykkes på en eller annen måte. Det blir hardt for sjela i det lange løp. Den ene dagen føler jeg at jeg ikke ser barna mine nok, den andre dagen orker jeg ikke å poste eller være aktiv på sosiale medier. Så orker jeg ikke ta oppvasken, vaske klær, eller dra på trening. Jeg burde jo også snart ha mistet baby kiloene, tenker folk det når de ser meg? Jeg føler at andre forventer det av meg, eller er det bare jeg som innbiller meg det?

Hvorfor er det aldri godt nok for meg? En person klarer fysisk ikke være 100% perfekt hele tiden, i alle fall ikke jeg, men så føler jeg at alle andre er det. Hvorfor må jeg være så himla selvkritisk? Det er så slitsomt. Jeg er sliten.

Også klarer jeg ikke å finne en overskrift til innlegget, for hvis folk skal gidde å klikke inn blir jeg vell nødt til å skrive noe som: “MENER VENNENE OG FAMILIEN MIN AT JEG ER FEIT?” Men jeg orker ikke. Jeg er så sinnsykt lei av click-bait overskrifter, og det er en av mange faktorer til at jeg ikke har hatt lysten til å blogge, for jeg føler det hele blir så falskt. Så nei. Jeg skriver en kjedelig tittel så får det være som så.