fødselsdepresjon

Noe var ikke som det skulle. Det var ikke som etter min første fødsel. Noe manglet. Jeg var ikke ærlig med de rundt meg. Kroppen fikk større og større fokus, negativt fokus. Hvorfor kunne jeg ikke bare nyte denne magiske tiden som går så alt for fort? Jeg fikk dårlig samvittighet. Mistet motivasjon. Følelsene og tankene mine tok mer og mer overhånd. Jeg fikk enda mer dårlig samvittighet.

Jeg fant ikke fred en eneste dag. Jeg hadde angst for å gå ut på trilletur, det som jeg likte så godt etter min første fødsel. Jeg forsvant mer og mer fra de sosiale mediene mine.

Jeg har ikke villet innrømme det helt for meg selv, men etter samtale med psykolog har vi funnet ut at jeg har slitt med fødselsdepresjon.

Jeg har fornektet det – ettersom jeg har prøvd å styre unna depresjon helt siden jeg opplevde det sist, og det denne gangen har vært en del annerledes. Ikke så intenst, ikke kjempe alvorlig, men likevel, så har det vært noe som jeg ikke har klart å sette helt ord på.

Jeg sitter med en sterk angrer, selv om jeg ikke kunne ha gjort noe for å forhindre det. Svangerskapet var ikke en dans på roser. Jeg gikk i gruppeterapi på DPS, som var en kjempe tøff opplevelse for meg. Det tok på noe så enormt psykisk, som tok fokuset mye bort fra det lille vidunderet i magen min… Jeg får tårer i øynene når jeg skriver dette, fordi jeg skulle ønske det ikke var sånn…

Fødselen var brå. Den kom som et sjokk. Den var ikke slik jeg hadde forestilt meg, selv om det gikk fint. Men den var samtidig litt skremmende. Jeg klarte ikke få varmen i meg og skalv som bare det i timene etter fødsel. Jeg besvimte i dusjen, og følte jeg ble overlatt til meg selv alene med babyen alt for fort. Kai sov ikke sammen med meg og Leo på sykehuset. Jeg hadde trengt ham der, det var derfor vi reiste hjem så fort.

Det er nok kanskje derfor det ble som de ble. Men nå er ting annerledes. Det er ikke noe som mangler lengre. Jeg har det bedre, og føler meg mer som meg selv igjen.

Fortiden kan man ikke endre, jeg må bare ta det som at jeg er en erfaring rikere. Det eneste er at jeg skulle ønske jeg hadde vært mer ærlig med de rundt meg tidligere, slik at jeg kunne fått hjelp før.

Sliter du med fødselsdepresjon: Søk hjelp. Du er ikke alene, og husk, det går over. <3

Hei dere, lenge siden.

I det siste har jeg gått rundt med mange tanker oppi hodet som jeg gjerne kunne tenkt meg å få ut et sted. Så i kveld så ble det bloggen.

Det er så merkelig men det er akkurat som om jeg holder meg litt unna bloggen min. Jeg tror det er på grunn av at jeg er redd. Jeg vil ikke fremstille meg feil, skrive noe som folk kanskje kan misforstå, også er jeg nok redd for å mislykkes.

Litt rart for det har jeg sjeldent brydd meg om på yt og på instagram. Men jeg er mer selvsikker i det jeg poster der. Jeg vet jeg kan redigere bilder og redigere yt videoer, skriving? Eeeh, not so much.

Men jeg liker å blogge når jeg klarer å tenke klart. Når jeg har fått en skikkelig natts søvn, og når Leo endelig ikke bare er avhengig av meg lengre.

Jeg begynner å føle meg mer som meg selv, og jeg klarer endelig å tenke litt klart igjen.

Det er deilig.