A sweet kinda morning

#annonse

God morgen kjære du <3 Først og fremst vil jeg si tusen takk for all støtte jeg har mottatt etter innlegget jeg postet i forgårs. Det var virkelig ikke lett for meg og jeg er alltid skikkelig nervøs etter at jeg har postet slike dype innlegg. Det beroliger meg dog alltid litt å få tilbakemeldinger og kommentarer fra dere, så det skal dere vite – at jeg setter stor pris på når dere tar dere tid til å skrive til meg, noe som også gir meg mer lyst til å blogge. Har du ikke lest innlegget jeg snakker om enda så kan du lese det ved å trykke: HER

Så, over til noe litt annet. I dag startet jeg dagen på en skikkelig deilig måte! Lydbok i sengen og kakao i kaffekoppen. Det blir jo nesten ikke bedre enn det. 🙂 Akkurat nå kan du også få prøve ut @fabel.no / www.fabel.no helt gratis i hele 4 uker! Alt du trenger å gjøre er å sende LYTT til 2280 og deretter laste ned appen. Her har de mange favoritter – noen jeg liker spesielt godt er Fifty Shades, The Hunger Games, Twilight og Snømannen av Jo Nesbø. Det er heller ingen bindingstid, så her er det masse kos for null øre. 😉 

Skilsmissebarn

Det var alltid noe som ikke stemte på et eller annet plan i livet mitt, enten det var med venner eller familie, steforeldre eller stesøsken, flytting, bytting av skole. Det var alltid så usikkert og utrygt. Eller, etter at foreldrene mine gikk fra hverandre ble det sånn, da jeg var 6 år. Alltid nye mennesker å forholde seg til, som igjen ble dratt fra meg når foreldrene mine til slutt gikk fra de nye kjærestene sine. Så mange nye hus, nye “starter”, nye søsken, nye foreldre, nye lærere, nye klassekamerater og nye venner. Jeg har gått på tre forskjellige barneskoler, og har per i dag ingen barndomsvenner.

Det har ikke vært lett å vokse opp som skilsmissebarn. Rett etter at foreldrene mine gikk fra hverandre bodde jeg ikke sammen med søsteren min. Hun tok mor med seg mens jeg ble boende hos far. Jeg var på det tidspunktet 6 år og hun var 3. Vi så hverandre kun i helgene etter det helt frem til jeg begynte i 5. klasse. 

Det gjorde det enda vanskeligere å flytte til nye steder – for jeg var liksom alltid alene. Alene første skoledag og alene i friminuttene. De fleste ikke forstod heller ikke hva jeg sa i begynnelsen fordi jeg hadde annerledes dialekt, men etterhvert så gikk det seg jo til. Men så, da jeg endelig hadde fått meg noen venner igjen, måtte jeg flytte. Igjen. 

Det at jeg har blitt revet bort fra så mange relasjoner opp gjennom livet mitt har definitivt satt sine spor. I starten av tenårene tror jeg nok jeg hadde fortrengt alt litt. Jeg var en glad og tøysete jente som gjorde det bra på skolen. Hun som ble sett på som hun morsomme i gjengen faktisk. Hadde det ikke vært for at jeg har fått hjertet mitt knust av flere nære, tror jeg at jeg hadde vært en annen plass i dag.

Livet mitt har alltid vært vanskelig. Jeg har alltid vært hun nye, hun som det er lett å baksnakke av en eller annen grunn. Hun som det er lett å utestenge og trykke ned. Jeg virker kanskje sterk på utsiden – for jeg er utadvendt, ærlig, og det blir også sett på som selvsikkert, men det er ikke alltid jeg er det. Det var jeg I ALLE FALL ikke før. Jeg tok til meg ting lett, fordi jeg var så usikker på meg selv. Jeg var usikker på alt! Ingenting i livet mitt var jo stabilt. Jeg kunne jo ikke vite om jeg plutselig måtte pakke alle sakene mine, flytte å begynne på en ny skole igjen. All den jobben jeg hadde gjort, forgjeves. For ja, vennene jeg hadde fått, forsvant. Det var ikke sosiale medier på den tiden vet dere. Men av og til så traff jeg faktisk på noen av de gamle venninnen mine, og da fikk jeg alltid høre ting folk hadde sagt etter at jeg hadde dratt:  “Ja! Hun hadde jo så lange hår på armene, æsj…”, “hun snakket så rart”, “hun så ut som en gutt”, “hun var stygg,”. Det var ingen som savnet meg. Dette var rett før jeg begynte i 5. klasse. 

// meg til venstre og søsteren min til høyre. // 

Per i dag så har jeg null kontakt med stesøsken og steforeldre jeg har hatt opp gjennom livet mitt. Jeg har en som jeg så og si ser på som min egen bror, som er fra pappa sitt siste forhold, men han er den eneste. Det er ganske rart det, fra å bo med noen i flere år til å aldri se dem igjen. For å være helt ærlig skulle jeg ønske det hadde blitt gjort en større innsats for at vi barna skulle fått opprettholdt kontakten med de “ekstra-foreldrene” vi fikk. De var jo med på å oppdra oss de også, men så, poof! Borte vekk.  

Å skrive dette bringer tilbake mange vonde minner, selv om dette er mindre enn en brøkdel av alt. Skulle jeg skrevet alt kunne helt seriøst ha skrevet en bokserie eller noe sånt. Men jeg kjenner at dette er nok for i kveld. Blir alltid helt tappet for energi når jeg dypper foten ned i minner fra fortiden.

Innlegget har ikke noe poeng sånn sett, annet enn at dere som har barn sammen og har gått fra hverandre, tenk på barnet oppi det hele. Ikke flytt inn med den nye kjæresten din med en gang, eller flytt land og strand med ungen din for å kunne bo med den nye kjæresten din – gjentatte ganger.. Ta hensyn til hvordan barnet føler det ovenfor den nye kjæresten din og ikke gå for fort frem! For meg har det vært helt forferdelig å bytte så mange skoler, nye steforeldre, venner og stesøsken. Det har ødelagt mye for meg, og slår rot i mange problemer jeg har med meg selv den dag i dag. 

// Meg som 14 år, rett før det gikk galt. //

Del gjerne.

Kjære sønnen min

Denne teksten er til sønnen min, Liam Elander 

Kjære sønnen min. Fra det øyeblikket det var bekreftet at du lå i magen min elsket jeg deg. Jeg husker enda dagen testen viste positiv som om det var i går. Jeg var overlykkelig.

Du var det lyset jeg hadde lett etter hele livet. 

Ettersom både du og magen vokste, ble alt mer og mer virkelig. Jeg elsket deg ubetinget selv om jeg aldri hadde møtt deg, og jeg visste jeg ville beskytte deg og elske deg av hele mitt hjerte til den dagen jeg dør. Du var så ønsket, og jeg kunne ikke vente med å få treffe deg. 

Plutselig kom dagen, dagen der du bestemte deg for at tiden var inne. Som den lille luringen du er, ventet du til fire dager etter termin, slik at du kunne komme på akkurat samme dag mammaen din. En bedre bursdagsgave kommer jeg aldri til å få.

Så nydelig, så vakker, så liten, så uskyldig, så perfekt. Mamma og pappa kunne ikke vært mer stolte. Tenk at vi var så heldige som fikk akkurat deg! 

Dagene ble til uker, uker ble til måneder, måneder ble plutselig til et år. Du vokser og vokser og tenk vennen min, nå er du snart to år! Så stor du har blitt! 

Du er så flink, så blid og glad nesten hele tiden. Du er bestemt, og følsom – jeg liker å tenke at du har det fra meg. Du er konsentrert og gir fort beskjed når du føler for det.

Du er helt spesiell, Liam. Det må du aldri glemme. Du kan få til akkurat det du vil, og jeg kommer til å støtte deg og stå ved din side uansett hva som skjer.

Jeg elsker deg ubeskrivelig høyt, og mer enn det, for evig og alltid. 

– Hilsen mamma

Jeg klippet av alt håret hans!

Jeg hadde lenge vurdert frem og tilbake på om jeg skulle klippe håret til Liam, da det hadde blitt så langt og bustete. Det hjalp liksom ikke om jeg greidde det da jeg tar på ham lue hver gang vi går ut døra, også blir det bustete når vi tar den av igjen. Men det tok sin tid før jeg klarte å manne meg opp til å gjøre det, han hadde jo såå fine krøller i nakken – som jeg må innrømme at jeg savner litt nå, haha. Men det hadde nok blitt litt langt, pluss at håret ikke hadde vokst så jevnt. Det hadde nesten ikke vokst noen ting på sidene, så av og til kunne det se ut som han hadde litt “hockey-sveis”. Haha, herregud, dere tenker vell shit så mye hun har hengt seg opp i det der håret,  men det gjør jeg egentlig med alle jeg kjenner – ettersom jeg var frisørlærling i sånn ca. to sekunder så har vell det satt seg med meg. 

For å klare å klippe ham måtte jeg som sikkert mange andre foreldre komme med bestikkelser. Jeg tok på favorittprogrammet hans på tv-en (som forresten er en liten gutt som sitter og unboxer cars 3 produkter på engelsk på youtube, hahaha lol jeg vet), gav ham knekkebrød med nutella og klippet en og en lokk mens jeg gjemte saksa hver gang det lagte lyd og han snudde seg. Han liker ikke at andre pirker ham i verken håret eller ansiktet. Jeg får lov å greie håret hans men ikke ta i strikk eller klemmer. Av og til er det enkelte luer han nekter å ha på og jeg får heller ikke pirke ham i ørene med q-tips om han har mye ørevoks. Så å få klippet håret helt jevnt var umulig – men til tross, så syns jeg resultatet ble veldig bra! 

Jeg savner så klart det lange håret hans litt. Det er helt syyyykt hvor fort de små vokser! Å klippe av håret han har hatt helt siden han ble født var liksom enda en påminnelse om at han blir større og snart ikke er så liten lenger. You mommies feel me? Ah, den satt langt inne altså, jeg skal innrømme det… Men de må jo klippe seg en gang liksom, og han er jo like nydelig som alltid uansett. <3 

Strikkejakken han har på seg er forresten fra farmor a.k.a “svigermor”. Var den ikke fiiin? 

Håper dere har det fint! Ellers ønsker vi dere alle en super helg <3