Ambulanse inn til fødeavdelingen

Noe mange har lurt på som jeg egentlig hadde planer om å fortelle om tidligere, var hva som egentlig skjedde den aller siste jordmor-timen jeg hadde kun et par dager før Leo kom til verden. Jeg hadde time onsdag den 5. september, altså 4 dager før han ble født.

Det som skjedde…

Vi hadde først bare en helt vanlig samtale som vi pleide å ha på hver sjekk. Vi pratet om hvordan alt gikk sånn generelt i svangerskapet, hun sjekket blodtrykket mitt, urinen min og alt så som vanlig helt fint ut, – helt frem til i slutten av timen. Hun skulle sjekke hvordan babyen lå inne i magen min, om han hadde festet seg osv, og brøt plutselig ut: Oi! Her inne er det visst en liten turner gitt! Jeg tenkte ikke så mye over det før hun gikk bort til telefonen samtidig som hun forklarte meg at babyen lå på tvers og hun måtte høre med sykehuset hvilke tiltak vi skulle gjøre. 

Jeg husker at jeg kjente pulsen min stige og alt virket plutselig mer alvorlig enn jeg først hadde trodd. Jordmor virket litt stresset, eller satt ut, jeg vet ikke… men hun var ellers helt rolig i stemmen. Jeg hadde jo vært på sjekk uken før og da var babyen egentlig på vei til å feste seg. Nå hadde han visst “sklidd lengre opp” som hun kalte det, og lagt seg på tvers. 

Beskjeden jordmor fikk fra sykehuset var som hun hadde trodd. Gikk vannet mitt, måtte jeg legge meg ned uansett hvor enn jeg var, og ringe ambulansen ettersom det kunne være fare for at navlesnoren skulle falle ut. Hæ!? Var det første jeg sa. Eh… Okei.. Jeg ble helt satt ut. Jordmor og de på telefonen pratet akkurat som om dette var helt normalt, som det sikkert er? I don’t know… men jeg hadde i alle fall aldri hørt om noe sånt før. Så selv om de sa at det gikk helt fint, ble jeg så klart litt stresset og var egentlig redd for at vannet mitt skulle gå any second etter det. Jeg hadde ikke spesielt lyst til å reise med ambulanse inn til føden. Det virket så… Dramatisk?

Dagene etter det var jeg fortsatt litt i sjokk. Fare for at navlesnoren skulle falle ut… Det var alt som spant i hodet mitt. Plutselig ble jeg ordentlig redd for babyen i magen min, en følelse jeg ikke hadde kjent på hele svangerskapet. Alt hadde alltid vært helt normalt og sett så fint ut. Jeg bestemte meg for å holde meg inne etter det. Jeg ville ikke risikere at vannet mitt skulle gå da jeg var på butikken for eksempel, og ende opp med å legge meg flatt ut på gulvet blant masse folk og dagligvarer. Jeg la til og med ut nøkkel her hjemme i tilfelle vannet mitt skulle gå da jeg var alene og ambulansepersonalet måtte komme og hente meg på stuegulvet.

Så… Guess what. Vannet mitt endte opp med å gå, noe jeg egentlig aldri hadde trodd ettersom det aldri gikk da jeg var gravid med førstemann. Men, det ble ingen ambulanse inn til sykehuset. Jeg hadde nemlig vært på sykehuset kun et par timer før Leo ble født ettersom jeg hadde kjent lite liv de siste dagene. Der tok de alle slags mulige tester som pleier å tas om en en bekymret for lite liv. Sparke-test, ultralyd, urinprøve etc. Og da hadde babyen endelig lagt seg til! Han hadde ikke festet seg, men kommet langt ned i bekkenet mitt fikk jeg beskjed om. Jeg ble da informert om at han ikke lå på tvers lengre og ambulanse inn til føden ikke lengre var nødvendig. Så, kun et par timer etterpå, da vi satt hjemme i stuen vår og så på Twilight New Moon, gikk vannet mitt. Hadde jeg ikke vært på sjekk tidligere den ettermiddagen hadde det 100% blitt blålys inn til sykehuset. 

Litt trist å tenke på at dette var det siste bilde jeg fikk tatt av magen. Eller, det var en boomerang på instagram da, (hence the bad quality). Veldig spesielt å tenke på at dette ble tatt kun tre og en halv time før Leo ble født.. <3

    Legg igjen en kommentar

    Obligatoriske felt er merket med *

Siste innlegg