En uventet overraskelse

Processed with VSCO with a5 preset

OK! På mandag skjedde det noe skikkelig uventet dere! Jeg hadde akkurat kommet hjem fra gruppetimen på poliklinikken, og som dere vet, så gruet jeg meg veldig til den. Jeg husker ikke helt hva jeg holdt på med, men Liam løp i alle fall rundt og lekte, i mens Kai lagde middag. Plutselig ringte det på døren. Bentley begynte å bjeffe som vanlig mens både han og Liam fartet ut i gangen for å se hvem det var. Jeg løp etter dem, kikket raskt opp i dør-vinduet hvor jeg så en ukjent kvinne, før jeg løftet opp Bentley og tok ham inn på badet. Han blir helt gal av besøk, fremmede, ja, you name it, han skal alltid hilse liksom, så derfor er det mye lettere å bare ta ham inn på badet når fremmede ringer på dørklokken. 

Jeg åpnet døren og så en dame som stod med en bukett i armene. Jeg var litt småstresset i og med at Bentley stod å bjeffet for full hals og Liam stod bak meg like ivrig etter å se hvem det var, jeg var også litt utav det etter gruppe timen tidligere på dagen. Det første jeg tenkte var at det var en nabo som hadde en eller annen beskjed til oss, eller at det var noen som skulle på besøk til noen og ikke fant frem til riktig leilighet. Plutselig sa damen noe sånt som:

Processed with VSCO with a5 preset

“Hei, jeg ville bare si at jeg heier på deg,” før hun gav meg buketten. Jeg ble litt satt ut. Jeg tror jeg sa noe sånt som, “åja, tusen takk, hvorfor det?”, jeg tenker ikke at folk som er herfra leser bloggen min, og jeg vet ikke, jeg koblet bare ikke at innlegget jeg hadde delt tidligere den dagen kanskje var årsaken. Jeg ble helt varm inni meg, på en god måte altså. Jeg visste ikke om jeg skulle klemme damen, eller hva jeg skulle gjøre. Så utrolig snilt gjort liksom. Man gjør ikke sånt bare utav det blå, det krever jo at man faktisk bryr seg. Også fikk jeg et utrolig fint kort – jeg er enda ganske satt ut. For å si det sånn så var jeg ganske nedfor den dagen, og den gjerningen der gjorde dagen min veldig mange hakk lysere. 

Processed with VSCO with a5 preset

Det gav meg også litt håp, at kanskje ikke alle er så fæle likevel – og etter å nesten ikke ha snakket i terapi på to uker, klarte jeg endelig å åpne meg litt igjen i gruppeterapi dagen etterpå. Vil bare si tusen takk igjen, om du leser dette innlegget. 

    Legg igjen en kommentar

    Obligatoriske felt er merket med *

Siste innlegg