Jeg skrek til alle i tårer og stormet ut av rommet…

Processed with VSCO with x1 preset

Nå er det bare litt under to timer igjen. To timer til jeg må reise bort til DPS (distriktspsykiatriske senter) for mandagens gruppetime. Jeg kvier meg noe helt enormt. De siste ukene har vært mildt sagt, tøffe. Per i dag så liker jeg ikke at jeg må gå dit, jeg vil helst slippe – men jeg kan ikke. Eller, jeg kan, men jeg vet jo hva som er best for meg selv, og akkurat nå så må jeg nok bare holde ut…

Sist mandag endte med at jeg brast ut i tårer, skrek til alle som satt i grupperingen og stormet ut av rommet mens jeg slengte døren så hardt jeg kunne igjen. Jeg løp inn på toalettet, ringte Kai mens tårene fosset nedover kinnene mine og fortalte ham at jeg bare ville rømme hjem. Det var akkurat som å være tilbake på skolen igjen, da jeg gjemte meg på toalettet i friminuttene fordi jeg ikke hadde noen eller noe sted å være. 

Etterhvert tok jeg til motet og gikk inn i timen igjen. Hadde jeg reist hjem den dagen hadde det vært mye verre for meg å komme tilbake dagen etterpå, det var det uansett, men det var den eneste grunnen. Det gikk fint å gå inn igjen, jeg var ikke flau eller noe, jeg var bare så lei. Lei av reaksjonene jeg hadde fått etter at jeg endelig hadde turt å åpne meg og fortalt noe vanskelig. De samme reaksjonene jeg får fra alle. Hvorfor skal jeg gidde å prøve lenger egentlig? Jeg får så alt for ofte bare lyst til å gi opp, og bare akseptere at jeg er “alene” her i denne verden. Jeg har et par venninner, men det er ingen av dem som får slippe helt inn. Og det kan gå ukesvis før jeg hører noe fra dem.

Utenom Kai, så føler jeg meg så “alene”. 

Etter timen gikk jeg hjem og oppdaterte de sosiale mediene mine. Der får jeg mange likes, men det går bare på det ytre. Når skal noen like meg skikkelig for det som er inni? 

Livet er langt fra slik man fremstiller det i sosiale medier. Husk det. 

    Legg igjen en kommentar

    Obligatoriske felt er merket med *

Siste innlegg