Jeg har fått en diagnose hos psykologen

Dette har jeg visst om en stund, eller, jeg husker faktisk ikke helt når jeg fikk diagnosen – jo, det var da det begynte å gå skeis på jobb… igjen. Det gikk ikke skeis med det sosiale eller med folkene liksom, men med meg. Jeg klarte ikke ta vare på meg selv i tillegg til å jobbe, og et slikt mønster har jeg falt i sikkert 100 ganger før, så derfor satte psykologen nå en diagnose på meg ettersom det er et gjentagende mønster jeg ser ut til å falle i. 

I begynnelsen visste jeg ikke helt hvordan jeg skulle føle meg. På en måte var jeg litt lettet, samtidig som jeg følte det var noe alvorlig galt med meg. “Er det virkelig noe som er så feil at de er nødt til å sette en diagnose på meg liksom?”. Jeg følte meg nesten litt psyko, selv om det ikke er det som er diagnosen min, haha. 

Jeg har trengt litt tid til å bearbeide alt, men har alltid visst at jeg ville fortelle om dette til slutt, for det er jo ikke noe å være flau over. Jeg kan ærlig innrømme at jeg har vært flau. Flau for å gå til psykolog, flau for å måtte gå på medisiner og nå flau for at jeg har fått en diagnose. Da setter jo noen på en måte et stempel på deg og sier at noe er galt med deg. Da er det liksom bare sånn. Men så er det jo ikke det. 

Jeg har vært gjennom et ganske bredt følelsesspekter i det siste. Det er mange, spesielt den eldre generasjonen som ikke forstår seg på psykolog og diagnoser, og det er litt trist. Jeg føler at det er mange av mine nære som ikke forstår, eller forstår hvorfor jeg i det hele tatt har fått en diagnose. Men det prøver jeg så godt jeg kan å overse. Jeg har gått til psykolog og slitt psykisk i mange år, så egentlig syns jeg det var på tide at jeg nå får den hjelpen jeg trenger. For med en diagnose blir en behandling litt mer målrettet, og man vet mer nøyaktig hva det er man trenger å jobbe med. 

I dag startet jeg første dag i ny behandling, og til nå ser det lovende ut. På en måte føler jeg dette er litt min siste sjanse – jeg vet jo at jeg er ung og alt det der, og kan fortsette på skole hvis jeg vil, problemet er bare at jeg ikke har stamina til det. Jeg holder ikke ut, tankene og følelsene mine tar fort knekken på meg – og det er ikke holdbart i lengden. Men nå får vi se hvordan dette går. Jeg er i alle fall håpefull. 

9 kommentarer
    1. Håper det blir lettere for deg nå som du har et vis svar på hvorfor ting er som de er. Er selv litt i samme båt som deg. Er vanskelig, men har funnet ut hva slags type jobber jeg ikke kan ha for jeg kan ikke være for meg selv og orker ikke mennesker. Så for hjelp lå til utdanning slik at jeg kan få et slags jobb som jeg er for meg selv.

    2. Åhh, jeg skjønner at det kan være vanskelig! Det er dumt at psykiske plager fortsatt skal være så tabubelagt, men det er alltid fint å åpne seg (så lenge du omgås med de riktige menneskene). Ønsker deg lykke til i ny behandling!

    3. Jag förstår din känsla, jag hade samma (och här annu idag i vissa stunder) när jag fick min diagnos. Men jag hade aldrig kunnat klara mig igenom allt om jag inte fick veta. Det gav verkligen så många byggstenar att kunna ta sig vidare och jag kunde äntligen förstå mig på mig själv.
      Kämpa på ❤️

    4. Så utrolig tøff du er som deler dette. Kjenner meg sånn igjen i det du beskriver. Jeg har slitt lenge med depresjon og spiseforstyrrelse(bulimi) men har aldri tatt dette opp og fått hjelp. Nå tror jeg at jeg snart må det det men vet liksom ikke hvordan jeg skal klare å få det. Snakket med legen litt om dette under graviditeten men 2 mann men syns det var så kleint,,,så gruer meg skikkelig,

    5. Krysser fingrene for at det går bedre for deg etterhvert. Nå har du begynt i behandling, så får vi håpe det hjelper på <3 Masse lykke til!

    6. Tusen takk at du deler sånt. Veldig tøft av deg <3
      Men kan jeg spørre deg en ting, hav mener du med: «jeg klarte ikke å ta vare på meg selv»? Sånn pleie deg eller? Bare lurer..<3
      Tusen takk og stor klem 🙂

Siste innlegg