HAN SLO HULL I HODET – jeg har aldri sett så mye blod…

Dere vet de dagene det føles ut som om hele verden jobber mot en? I dag var en sånn dag…

De siste dagene har Liam vært litt dårlig i formen, men han ble ekstra dårlig i går kveld – og da vi våknet i morges var jeg dårlig også. Han har ikke hatt feber, men har hostet litt. Det var ikke før i går jeg egentlig merket at han var syk da han oppførte seg totalt annerledes enn normalt når jeg var på besøk hos en venninne og ungene hennes. Han var skikkelig klengete og ville ikke gjøre noen ting stakkars. Da vi våknet i dag virket han litt bedre, men da var jo jeg dårlig. Jeg har hatt vondt i hodet og det føles ut som om jeg har hatt feber men jeg har ikke sjekket.

Også var det bilen vår…. den ja… Den har jo selvfølgelig bestemt seg for å ikke ville starte den siste uken. På toppen av det hele er Kai bortreist helt til fredag, så alt dette her skjer liksom når jeg er alene. Uansett. Jeg har fått hjelp av far til å starte bilen de siste to dagene med startkabler da jeg har hatt noen viktige avtaler osv, men i dag så tenkte jeg at vi bare skulle holde oss hjemme og jeg ikke trengte å stresse med bilen. MEN SÅ. Selvfølgelig, detter Liam ned fra sofaen og klarer å slå hull i hodet i salongbordet vårt. IGJEN. Dette er altså andre gangen dette skjer med det SAMME bordet. Det er ikke kanten heller han treffer, han traff liksom langsiden – men tydeligvis så er bordet så hardt ( det er av marmor ) at det gir like mye skade, kant eller ei.

Han hoppet ikke i sofaen heller liksom, han lå på magen og trillet på en måte rundt før det smalt. Med en gang fossblødde det. Jeg klarte ikke å stoppe blodet, spesielt ikke når han er så sta som han er og nektet at jeg la noe over såret. Jeg ringte legevakten med en gang, og fikk snakket med dame som jeg egentlig syns var ganske frekk – noe som IKKE hjalp da jeg stod der stressa, kvalm og på gråten mens jeg prøvde å samle meg for ikke å gjøre ting verre. Jeg fikk komme ned om en halvtime sa hun. Jeg liker egentlig ikke å spørre om hjelp fra noen, men jeg følte jeg måtte ringe far og høre om han kunne komme å sjekke om bilen fungere slik at jeg faktisk kom meg bort til legen. Han kom bort ganske kjapt da han bor rett over gaten fra meg, jeg fikk tatt på plaster på såret til Liam og han gikk ut for å sjekke bilen. Bilen startet den, Liam hadde sluttet å gråte, så kunne jeg endelig roe meg litt. 

Jeg ringte mor og spurte om hun kunne være med ned til legevakten for jeg visste at vi enten måtte sy eller lime såret, og da må vi være flere for å holde ham nede. Som sagt, dette er andre gangen han slår seg i det forbaskade bordet, så det har sett sine siste dager hjemme hos oss for å si det sånn. Han er også skikkelig sterk og sta, så vi måtte være fire stykker for å holde ham nede både i dag og sist gang vi var der nede. Hun kom ned og vi trodde vi hadde god tid – men så, ville ikke den forbaskade bilen min starte igjen…. Selv om far nettopp hadde sjekket den og den hadde startet to ganger. JA. Jeg fant fram startkabler mens det PISSEREGNET ute, men vi fikk fortsatt ikke gang i den. Skjønner dere hva jeg mener med at verden jobber i mot en? Vell, i dag var en sånn dag for suuuuure. 

Far måtte komme ned igjen, hjelpe med å flytte bilstolen vår over i mor sin bil også var vi endelig på vei. Jeg kjente at jeg var et emosjonelt vrak i bilen, jeg har nemlig aldri sett så mye blod i hele mitt liv. I tillegg så er det min gutt, og jeg har aldri vært så redd for Liam som det jeg har vært i dag. Jeg har alltid tenkt når han  har slått seg at det bare er bra at de faller litt og lærer at de må være forsiktige, men i dag så var kuttet så sykt dypt og det var så mye blod at jeg ikke klarte å holde tårene tilbake. 

Vi ankom legevakten rundt 20 minutter for sent, og fikk da beskjeden om at de ville sy. Shit, tenkte jeg… Sist gang limte vi bare såret og det er helt forferdelig å måtte være fire stykker å tvinge ungen sin til å ligge helt i ro mens han hyl-skriker. Nå skulle vi sy og det tar lengre tid, pluss at det er en nål involvert, sist gang var det jo bare lim liksom. Jeg prøvde så godt jeg kunne å være sterk for Liam sin skyld men det var søren ikke lett. Det er noe av det verste som fins å se ungen sin lide sånn, selv om jeg vet det er for hans eget beste. Heldigvis tok det ikke lange stunden før legen var ferdig å sy 3 sting. Liam var full i blod etterpå men ellers fin i formen. Jeg må følge litt med på ham nå resten av kvelden men jeg tror egentlig det går fint med ham og at han ikke fikk noe mer skade enn kuttet han ble påført av det FORBASKADE salongbordet…

Siste innlegg