19.10.2017

Det som er litt rart er at selv om jeg har få venner og få jeg stoler på, så har jeg på en måte alltid hatt en trang til å dele med resten av verden. Jeg har hatt blogg og youtube av og på helt siden jeg var 16, og har per dags dato en instagramkonto med over 60 tusen følgere. Jeg må på en måte bli sett. Jeg kan ikke være anonym. Personligheten min krasjer med seg selv. Jeg vil slippe folk inn, men ikke langt nok. 

Om jeg skal begynne å blogge igjen så gidder jeg ikke å prøve å være noe jeg ikke er lenger. Jeg er så møkka lei av alt clickbaitet, og helt ærlig så syns jeg de aller fleste bloggere nå er like og kjedelige. En liten stund følte jeg nesten blogging hadde blitt en vits, og har selv så og si sluttet å lese blogger for å være helt ærlig. Men det er ikke lett å skille seg ut. Det er ikke lett å skrive rett ut hva man mener, for da kan folk dømme og det kan komme stygge kommentarer. Det er ikke lett å vise seg på sitt mest sårbare, for da er man åpen for slag. 

Hver gang jeg har sluttet å blogge, så er det enten fordi jeg ikke har følt meg fin nok, har følt at jeg skriver dårlig og kjedelig, og/eller prøvd å være noe jeg ikke er for så å ha blitt lei meg fordi jeg har mislykket. Men jeg liker å nå ut til folk, jeg liker å skrive, og jeg har mye på hjertet. Det er kanskje derfor jeg vender tilbake hver bidige gang. 

Det er mye som skjer i livet mitt nå – som alltid. Fremtiden er usikker. Jeg vet ikke helt hva som kommer til å skje. Jeg skal fortelle dere mer når ting har lagt seg mer til rette og jeg er klar for det. Det lover jeg. 

5 kommentarer

Vi benytter nå Facebook som kommentarfelt, men du vil fortsatt kunne se tidligere kommentarer.

Siste innlegg