Alene på byen

Jeg er en person som går veldig sjeldent ut. Når jeg var 13-14 og jentene og guttene på min alder festet, drakk alkohol og prøvde røyk bare fordi det var kult satt jeg hjemme i helgene og leste til mandagens prøve. Jeg har alltid vært sånn. Altså, ikke at noen noen gang inviterte meg til å bli med heller da, men det er en helt annen sak. Jeg syns egentlig det var like greit, liksom. Jeg led nok litt av “snill-pike” syndromet tror jeg. Jeg likte nok litt å være flink og annerledes, og skille meg litt ut på en måte. Sånn er jeg enda.

Uansett, nå som jeg har blitt mamma så syns jeg det kan være kjekt å nyte alkohol og ha det gøy med vennene mine i helgene en gang i blant. Det er ikke ofte jeg er ute, i det hele tatt faktisk! Jeg føler meg enda utilpass på vinmonopolet for eksempel. Er jeg gammel nok til dette her liksom. Har jeg virkelig lov til dette? Som sagt, jeg går utrolig sjeldent ut. Men det som jeg syns er litt trist er at, ja, jeg har blitt mamma. Ja, jeg har vært sammen med den samme fyren i 6 år. Vi har et stabilt og sterkt forhold og et barn sammen, og jeg kunne ikke tenkt meg å vært med noen andre. MEN, betyr dette at jeg skal bli nesten ignorert når jeg er ute på byen? Nå bor jeg på en veldig liten plass, der hvor de fleste vet hvem alle andre er. Jeg kjenner ikke så mange, men jeg vet at en del folk vet hvem jeg på grunn av følgertallet mitt instagram og på grunn av at jeg har vært i lokalavisa. Jeg merker jo at folk stirrer og ser, men det er kun et fåtall som tørr å komme opp og snakker med meg. Det syns jeg er litt trist. At folk skal være så jævlig “kule”. Hva skjedde med å være hyggelig liksom?

I går da jeg var ute stod jeg og snakket med ei som faktisk turte å snakke til meg, selv om jeg aldri har snakket med henne før, og det var så klart utrolig koselig! Så kom det to gutter som hun kjente og begynte og snakke med henne rett foran meg. Sa de noe til meg? Nei. Det var akkurat som om jeg var ren luft! Jeg tror kanskje hun andre jenta merket dette litt, da plutselig han ene karen sa: “Ja, dette va jo litt kleint…” mens han lo med en nervøs latter. Da overrasket jeg meg selv med å si: “Ja, det er jo ingen som sier hei til meg her.” Da begynte gutten og le enda mer nervøst mens jenta på siden av meg skrattlo da hun sikkert syns det var litt smart sagt av meg. Det var det kanskje også, jeg følte i alle fall at jeg hadde et bra øyeblikk. Men så gikk det over, også var jeg alene igjen. 

Jeg tror kanskje alt bare ble verre av at den personen jeg i utgangspunktet var med ut bare forsvant hele kvelden, og at jeg hele tiden ble sittende igjen alene. Det er ikke noe gøy når man ikke kjenner noen og det ikke går ann å snakke med noen der heller. Jeg er en veldig utadvendt person og er alltid åpen og hyggelig, men folk gjengjelder jo ikke et smil en gang liksom. Er helt seriøst den eneste tingen folk er ute etter på byen sex? Hos meg får de det ikke, så da er det vell bare å ignorere meg helt og drite i meg da. 

11 kommentarer

Vi benytter nå Facebook som kommentarfelt, men du vil fortsatt kunne se tidligere kommentarer.

Siste innlegg