hits
12.03.2018, 10:29

Jeg skrek til alle i trer og stormet ut av rommet...

Processed with VSCO with x1 preset

N er det bare litt under to timer igjen. To timer til jeg m reise bort til DPS (distriktspsykiatriske senter) for mandagens gruppetime. Jeg kvier meg noe helt enormt. De siste ukene har vrt mildt sagt, tffe. Per i dag s liker jeg ikke at jeg m g dit, jeg vil helst slippe - men jeg kan ikke. Eller, jeg kan, men jeg vet jo hva som er best for meg selv, og akkurat n s m jeg nok bare holde ut...

Sist mandag endte med at jeg brast ut i trer, skrek til alle som satt i grupperingen og stormet ut av rommet mens jeg slengte dren s hardt jeg kunne igjen. Jeg lp inn p toalettet, ringte Kai mens trene fosset nedover kinnene mine og fortalte ham at jeg bare ville rmme hjem. Det var akkurat som vre tilbake p skolen igjen, da jeg gjemte meg p toalettet i friminuttene fordi jeg ikke hadde noen eller noe sted vre. 

Etterhvert tok jeg til motet og gikk inn i timen igjen. Hadde jeg reist hjem den dagen hadde det vrt mye verre for meg komme tilbake dagen etterp, det var det uansett, men det var den eneste grunnen. Det gikk fint g inn igjen, jeg var ikke flau eller noe, jeg var bare s lei. Lei av reaksjonene jeg hadde ftt etter at jeg endelig hadde turt pne meg og fortalt noe vanskelig. De samme reaksjonene jeg fr fra alle. Hvorfor skal jeg gidde  prve lenger egentlig? Jeg fr s alt for ofte bare lyst til gi opp, og bare akseptere at jeg er "alene" her i denne verden. Jeg har et par venninner, men det er ingen av dem som fr slippe helt inn. Og det kan g ukesvis fr jeg hrer noe fra dem.

Utenom Kai, s fler jeg meg s "alene". 

Etter timen gikk jeg hjem og oppdaterte de sosiale mediene mine. Der fr jeg mange likes, men det gr bare p det ytre. Nr skal noen like meg skikkelig for det som er inni? 

Livet er langt fra slik man fremstiller det i sosiale medier. Husk det. 

Ingen kommentarer

Skriv en ny kommentar