hits
13.11.2017, 18:48

Skilsmissebarn

Det var alltid noe som ikke stemte p et eller annet plan i livet mitt, enten det var med venner eller familie, steforeldre eller stessken, flytting, bytting av skole. Det var alltid s usikkert og utrygt. Eller, etter at foreldrene mine gikk fra hverandre ble det snn, da jeg var 6 r. Alltid nye mennesker forholde seg til, som igjen ble dratt fra meg nr foreldrene mine til slutt gikk fra de nye kjrestene sine. S mange nye hus, nye "starter", nye ssken, nye foreldre, nye lrere, nye klassekamerater og nye venner. Jeg har gtt p tre forskjellige barneskoler, og har per i dag ingen barndomsvenner.

Det har ikke vrt lett vokse opp som skilsmissebarn. Rett etter at foreldrene mine gikk fra hverandre bodde jeg ikke sammen med ssteren min. Hun tok mor med seg mens jeg ble boende hos far. Jeg var p det tidspunktet 6 r og hun var 3. Vi s hverandre kun i helgene etter det helt frem til jeg begynte i 5. klasse. 

Det gjorde det enda vanskeligere flytte til nye steder - for jeg var liksom alltid alene. Alene frste skoledag og alene i friminuttene. De fleste ikke forstod heller ikke hva jeg sa i begynnelsen fordi jeg hadde annerledes dialekt, men etterhvert s gikk det seg jo til. Men s, da jeg endelig hadde ftt meg noen venner igjen, mtte jeg flytte. Igjen. 

Det at jeg har blitt revet bort fra s mange relasjoner opp gjennom livet mitt har definitivt satt sine spor. I starten av tenrene tror jeg nok jeg hadde fortrengt alt litt. Jeg var en glad og tysete jente som gjorde det bra p skolen. Hun som ble sett p som hun morsomme i gjengen faktisk. Hadde det ikke vrt for at jeg har ftt hjertet mitt knust av flere nre, tror jeg at jeg hadde vrt en annen plass i dag.

Livet mitt har alltid vrt vanskelig. Jeg har alltid vrt hun nye, hun som det er lett baksnakke av en eller annen grunn. Hun som det er lett utestenge og trykke ned. Jeg virker kanskje sterk p utsiden - for jeg er utadvendt, rlig, og det blir ogs sett p som selvsikkert, men det er ikke alltid jeg er det. Det var jeg I ALLE FALL ikke fr. Jeg tok til meg ting s lett, fordi jeg var s usikker p meg selv. Jeg var usikker p alt! Ingenting i livet mitt var jo stabilt. Jeg kunne jo ikke vite om jeg plutselig mtte pakke alle sakene mine, flytte begynne p en ny skole igjen. All den jobben jeg hadde gjort, forgjeves. For ja, vennene jeg hadde ftt, forsvant. Det var ikke sosiale medier p den tiden vet dere. Men av og til s traff jeg faktisk p noen av de gamle venninnen mine, og da fikk jeg alltid hre ting folk hadde sagt etter at jeg hadde dratt:  "Ja! Hun hadde jo s lange hr p armene, sj...", "hun snakket s rart", "hun s ut som en gutt", "hun var stygg,". Det var ingen som savnet meg. Dette var rett fr jeg begynte i 5. klasse. 

// meg til venstre og ssteren min til hyre. // 

Per i dag s har jeg null kontakt med stessken og steforeldre jeg har hatt opp gjennom livet mitt. Jeg har en som jeg s og si ser p som min egen bror, som er fra pappa sitt siste forhold, men han er den eneste. Det er ganske rart det, fra bo med noen i flere r til aldri se dem igjen. For vre helt rlig skulle jeg nske det hadde blitt gjort en strre innsats for at vi barna skulle ftt opprettholdt kontakten med de "ekstra-foreldrene" vi fikk. De var jo med p oppdra oss de ogs, men s, poof! Borte vekk.  

skrive dette bringer tilbake mange vonde minner, selv om dette er mindre enn en brkdel av alt. Skulle jeg skrevet alt kunne helt serist ha skrevet en bokserie eller noe snt. Men jeg kjenner at dette er nok for i kveld. Blir alltid helt tappet for energi nr jeg dypper foten ned i minner fra fortiden.

Innlegget har ikke noe poeng snn sett, annet enn at dere som har barn sammen og har gtt fra hverandre, tenk p barnet oppi det hele. Ikke flytt inn med den nye kjresten din med en gang, eller flytt land og strand med ungen din for kunne bo med den nye kjresten din - gjentatte ganger.. Ta hensyn til hvordan barnet fler det ovenfor den nye kjresten din og ikke g for fort frem! For meg har det vrt helt forferdelig bytte s mange skoler, nye steforeldre, venner og stessken. Det har delagt mye for meg, og slr rot i mange problemer jeg har med meg selv den dag i dag. 

// Meg som 14 r, rett fr det gikk galt. //

Del gjerne.

8 kommentarer

Guro

13.11.2017 kl.19:22

Veldig sterkt lese. Det kan ikke ha vrt lett for deg. Klem<3

Annelin

13.11.2017 kl.23:17

Guro: <3 <3

Seri

13.11.2017 kl.21:04

Kjempefint skrevet, du har vrt utrolig sterk! <3 Takknemlig for at du va der for meg igjennom rene <3

Annelin

13.11.2017 kl.23:17

Seri: Takk det samma vennen <3

B

13.11.2017 kl.21:17

Know the feeling. Har selv gtt p 2 forskjellige barneskoler, hatt skilte foreldre fra 7 rsalderen, flyttet 20 ganger og har lite/ingen kontakt med barndomsvenner.

Det er vondt. Likevel er det en "vane" for meg ikke ha kontakt med venner fordi jef har flyttet rundt forbi. Foreldrene mine har vrt helt like. Og slik skal jeg ikke bli nr jeg fr barn en gang. Jeg er 22 r gammel.

Du er sterk som setter ord p det. Foreldre skulle ftt en lrdom p akkurat dette punktet.. det delegger mye for barna. Jeg fler ALDRI at jeg fr sltt meg til ro og tenker konstant nr jeg skal flytte neste gang..

<3

Annelin

13.11.2017 kl.23:18

B: Tusen takk for kommentaren <3 Herreguud, jeg har det heelt likt! Klarer ikke venne meg til bo en plass, og tenker alltid p den dagen jeg skal flytte. Klarer aldri helt fle meg hjemme noe sted. Sant at foreldre burde ftt det skikkelig inn hvor mye det faktisk kan delegge for barna.. Klem til deg <3

Elin

14.11.2017 kl.14:33

Trist att lsa. Jag klarar bara att relatera till ngra utav sakerna du skriver och vnner r en utav de. jag hoppas att du en dag kan se p de och tnka - yey, allt detta har byggt upp mig till den jag r idag och att du blivit starkare utav alla motgngar.

Annelin

14.11.2017 kl.14:57

Elin: Trist hre at du ogs har hatt det tft med tanke p venner.. Ja.. jeg hper at det som du sier, en dag vil gjre meg sterkere. Tusen takk for kommentaren, setter stor pris p det <3

Skriv en ny kommentar