• Home
  • Contact
    • Hei! Mitt navn er Annelin, jeg er 21 år gammel og bor for tiden ute på landet sammen med forloveden min Kai-Robert og våre to dyr; Bentley og Eevee. På bursdagen min den 23. januar 2016 fikk jeg den beste bursdagsgaven noensinne og fødte den første sønnen vår, Liam Elander <3 Jeg har en lidenskap for skjønnhet, foto, interiør, mat og trening - og på bloggen min vil du kunne lese om alt dette samt hvordan det er å være en ung mamma! :-) Kontakt: annelinsta@hotmail.com
    • Visit my profile
  • Categories
  • Archive
  • Hei! Mitt navn er Annelin, jeg er 21 år gammel og bor for tiden ute på landet sammen med forloveden min Kai-Robert og våre to dyr; Bentley og Eevee. På bursdagen min den 23. januar 2016 fikk jeg den beste bursdagsgaven noensinne og fødte den første sønnen vår, Liam Elander <3 Jeg har en lidenskap for skjønnhet, foto, interiør, mat og trening - og på bloggen min vil du kunne lese om alt dette samt hvordan det er å være en ung mamma! :-) Kontakt: annelinsta@hotmail.com

    Visit my profile

    Categories

    Archive

    13.11.2017, 18:48

    Skilsmissebarn

    Det var alltid noe som ikke stemte på et eller annet plan i livet mitt, enten det var med venner eller familie, steforeldre eller stesøsken, flytting, bytting av skole. Det var alltid så usikkert og utrygt. Eller, etter at foreldrene mine gikk fra hverandre ble det sånn, da jeg var 6 år. Alltid nye mennesker å forholde seg til, som igjen ble dratt fra meg når foreldrene mine til slutt gikk fra de nye kjærestene sine. Så mange nye hus, nye "starter", nye søsken, nye foreldre, nye lærere, nye klassekamerater og nye venner. Jeg har gått på tre forskjellige barneskoler, og har per i dag ingen barndomsvenner.

    Det har ikke vært lett å vokse opp som skilsmissebarn. Rett etter at foreldrene mine gikk fra hverandre bodde jeg ikke sammen med søsteren min. Hun tok mor med seg mens jeg ble boende hos far. Jeg var på det tidspunktet 6 år og hun var 3. Vi så hverandre kun i helgene etter det helt frem til jeg begynte i 5. klasse. 

    Det gjorde det enda vanskeligere å flytte til nye steder - for jeg var liksom alltid alene. Alene første skoledag og alene i friminuttene. De fleste ikke forstod heller ikke hva jeg sa i begynnelsen fordi jeg hadde annerledes dialekt, men etterhvert så gikk det seg jo til. Men så, da jeg endelig hadde fått meg noen venner igjen, måtte jeg flytte. Igjen. 

    Det at jeg har blitt revet bort fra så mange relasjoner opp gjennom livet mitt har definitivt satt sine spor. I starten av tenårene tror jeg nok jeg hadde fortrengt alt litt. Jeg var en glad og tøysete jente som gjorde det bra på skolen. Hun som ble sett på som hun morsomme i gjengen faktisk. Hadde det ikke vært for at jeg har fått hjertet mitt knust av flere nære, tror jeg at jeg hadde vært en annen plass i dag.

    Livet mitt har alltid vært vanskelig. Jeg har alltid vært hun nye, hun som det er lett å baksnakke av en eller annen grunn. Hun som det er lett å utestenge og trykke ned. Jeg virker kanskje sterk på utsiden - for jeg er utadvendt, ærlig, og det blir også sett på som selvsikkert, men det er ikke alltid jeg er det. Det var jeg I ALLE FALL ikke før. Jeg tok til meg ting lett, fordi jeg var så usikker på meg selv. Jeg var usikker på alt! Ingenting i livet mitt var jo stabilt. Jeg kunne jo ikke vite om jeg plutselig måtte pakke alle sakene mine, flytte å begynne på en ny skole igjen. All den jobben jeg hadde gjort, forgjeves. For ja, vennene jeg hadde fått, forsvant. Det var ikke sosiale medier på den tiden vet dere. Men av og til så traff jeg faktisk på noen av de gamle venninnen mine, og da fikk jeg alltid høre ting folk hadde sagt etter at jeg hadde dratt:  "Ja! Hun hadde jo så lange hår på armene, æsj...", "hun snakket så rart", "hun så ut som en gutt", "hun var stygg,". Det var ingen som savnet meg. Dette var rett før jeg begynte i 5. klasse. 

    // meg til venstre og søsteren min til høyre. // 

    Per i dag så har jeg null kontakt med stesøsken og steforeldre jeg har hatt opp gjennom livet mitt. Jeg har en som jeg så og si ser på som min egen bror, som er fra pappa sitt siste forhold, men han er den eneste. Det er ganske rart det, fra å bo med noen i flere år til å aldri se dem igjen. For å være helt ærlig skulle jeg ønske det hadde blitt gjort en større innsats for at vi barna skulle fått opprettholdt kontakten med de "ekstra-foreldrene" vi fikk. De var jo med på å oppdra oss de også, men så, poof! Borte vekk.  

    Å skrive dette bringer tilbake mange vonde minner, selv om dette er mindre enn en brøkdel av alt. Skulle jeg skrevet alt kunne helt seriøst ha skrevet en bokserie eller noe sånt. Men jeg kjenner at dette er nok for i kveld. Blir alltid helt tappet for energi når jeg dypper foten ned i minner fra fortiden.

    Innlegget har ikke noe poeng sånn sett, annet enn at dere som har barn sammen og har gått fra hverandre, tenk på barnet oppi det hele. Ikke flytt inn med den nye kjæresten din med en gang, eller flytt land og strand med ungen din for å kunne bo med den nye kjæresten din - gjentatte ganger.. Ta hensyn til hvordan barnet føler det ovenfor den nye kjæresten din og ikke gå for fort frem! For meg har det vært helt forferdelig å bytte så mange skoler, nye steforeldre, venner og stesøsken. Det har ødelagt mye for meg, og slår rot i mange problemer jeg har med meg selv den dag i dag. 

    // Meg som 14 år, rett før det gikk galt. //

    Del gjerne.

    8 kommentarer

    Guro

    13.11.2017 kl.19:22

    Veldig sterkt å lese. Det kan ikke ha vært lett for deg. Klem<3

    Annelin

    13.11.2017 kl.23:17

    Guro: <3 <3

    Seri

    13.11.2017 kl.21:04

    Kjempefint skrevet, du har vært utrolig sterk! <3 Takknemlig for at du va der for meg igjennom årene <3

    Annelin

    13.11.2017 kl.23:17

    Seri: Takk det samma vennen <3

    B

    13.11.2017 kl.21:17

    Know the feeling. Har selv gått på 2 forskjellige barneskoler, hatt skilte foreldre fra 7 årsalderen, flyttet 20 ganger og har lite/ingen kontakt med barndomsvenner.

    Det er vondt. Likevel er det en "vane" for meg å ikke ha kontakt med venner fordi jef har flyttet rundt forbi. Foreldrene mine har vært helt like. Og slik skal jeg ikke bli når jeg får barn en gang. Jeg er 22 år gammel.

    Du er sterk som setter ord på det. Foreldre skulle fått en lærdom på akkurat dette punktet.. det ødelegger mye for barna. Jeg føler ALDRI at jeg får slått meg til ro og tenker konstant når jeg skal flytte neste gang..

    <3

    Annelin

    13.11.2017 kl.23:18

    B: Tusen takk for kommentaren <3 Herreguud, jeg har det heelt likt! Klarer ikke venne meg til å bo en plass, og tenker alltid på den dagen jeg skal flytte. Klarer aldri helt å føle meg hjemme noe sted. Sant at foreldre burde fått det skikkelig inn hvor mye det faktisk kan ødelegge for barna.. Klem til deg <3

    Elin

    14.11.2017 kl.14:33

    Trist att läsa. Jag klarar bara att relatera till några utav sakerna du skriver och vänner är en utav de. jag hoppas att du en dag kan se på de och tänka - yey, allt detta har byggt upp mig till den jag är idag och att du blivit starkare utav alla motgångar.

    Annelin

    14.11.2017 kl.14:57

    Elin: Trist å høre at du også har hatt det tøft med tanke på venner.. Ja.. jeg håper at det som du sier, en dag vil gjøre meg sterkere. Tusen takk for kommentaren, setter stor pris på det <3

    Skriv en ny kommentar

    hits