hits
25.03.2017, 17:11

JEG VILLE EGENTLIG HA EN JENTE...



Okei, dette er en innrømmelse jeg faktisk er ganske flau over. Herregud at jeg tenkte sånn?? Lol. Uansett. Da jeg var gravid med Liam før jeg visste kjønnet hadde jeg såå lyst på en jente. Jeg så for meg søte små kjoler, sløyfer, fletting av hår og endeløse shoppingturer. Jeg følte også at jeg hadde typiske "jente-graviditet" symptomer i starten av svangerskapet og inntstilte meg egentlig nesten derfor på at det var det jeg kom til å få. Jeg var suuuper kvalm og fikk masse kviser (skal visstnok være at babyen som stjeler fra mors skjønnhet). Jeg gikk ikke opp mer enn 6kg hele svangerskapet, så det sier kanskje litt om hvor kvalm jeg var. Jeg er jo jente selv, så jeg kan mye mer om det å være jente enn det å være gutt, pluss at det er ganske mange gutter i familien og alle syntes vell at det var på tide med en jente. 

Vi var på mange ultralyder da jeg var gravid men den jeg var på i uke 11 eller 12 tror jeg det var, kunne jordmor allerede se antydning til kjønn. Jeg var SIKKER på at det var jente, for alle symptomene antydet jo til det, så da hun sa hun så en liten "dings" mellom føttene på babyen trodde jeg ikke helt på henne, men var allikevel skuffet etter ultralyden. Jeg som hadde alle jentenavnene klare men ikke hadde funnet et eneste guttenavn jeg likte. Herregud, jeg føler meg så sinnsykt dum som tenker tilbake på det nå, men jeg felte faktisk et par tårer etterpå. Okei, så unnskylder det meg nok litt at jeg ikke hadde spist på 3 måneder, var kvalm, søvndeprivert og hormonene herjet som bare det, men HALLO. Skjerp deg liksom Annelin. 

Etter ultralyden var jeg jo ikke 100% sikker på at det var gutt, for det er egentlig ganske tidlig å se etter kjønn og det er til og med ikke alltid jordmødrene tar rett på den ordinære ultralyden! Jeg har lest om folk som har trodd det har vært et av kjønnene hele svangerskapet og endt opp med å få det motsatte når fødselen faktisk er over. Men jeg begynte i alle fall å innstille meg litt på at det mest sannsynlig lå en guttebaby i magen min. 

Etterhvert som tiden gikk og den ordinære ultralyden kom, fikk vi vite nesten helt sikkert at det var en gutt vi skulle få. Jeg husker at jeg fortsatt var litt skuffet, men da var det enda så tidlig. Det var jo bare i uke 18, jeg skulle fortsatt være gravid i 22 uker til. 

Men så kom den kjekke perioden. Jeg hadde nesten ikke handlet inn noen ting til "nå", så derfor bestemte vi oss for å endelig handle inn noe til vår lille bundle of joy. Butikkene hadde MASSE fine babyklær til gutter, vi kjøpte oss en hvit emmaljungavogn som btw er den fineste som finnes! Og øyet mitt så til slutt bare babyblått. Jeg begynte å glede meg skikkelig over at jeg var gravid med en gutt og vi fant et fantastisk vakkert og spesielt navn som vi er utrolig fornøyde med. Da jeg fikk ham opp på brystet for første gang ville jeg aldri hatt det på noen annen måte. Han var alltid ment til å være vår, og det at han kom på bursdagen min gjorde det bare èn million ganger mer magisk enn jeg noen gang kunne drømt om.

Nå syns jeg det er utrolig kjekt å ha en gutt. Jeg kan godt tenke meg en jente en gang også, men om jeg bare får gutter så er jeg utrolig fornøyd med det òg. Det betyr liksom ingenting hvilket kjønn en får, selvom en kanskje har noen spesielle ønsker i starten av svangerskapet. Det er helt rart det der, men jeg regner med at dere som har barn selv vet hvordan det er. <3

Instagram her // Facebook her 

#mammablogg #mamma #hverdag #mammalivet #instagram #familie #familieogbarn #bloggmagasin

6 kommentarer

Victoria Larsen

25.03.2017 kl.17:20

<3

Irene

25.03.2017 kl.18:21

Utrolig flott innlegg, jeg liker når folk er åpen å ærlig, og kan si akkurat hva som faller dem inn uten og måtte bli dømt av andre. Men jeg har en liten jente på 10mnd. Det beste som har skjedd meg. Men ja jeg kan ærlig talt si jeg ble skuffet når jeg fant ut det ble en jente, fordi jeg hele tiden trodde det skulle bli en gutt fordi de ikke fant ut kjønnet. Men fra jeg var liten så gikk det alltid på "Jeg vil ha en gutt først så han kan beskytte lillesøsteren" men sånn ble det jo ikke. (Men jeg fikk min første ultralyd når jeg var 21uker på vei) så jeg fikk aldri tid til og handle inn rosa eller blå babyklær. Det gikk liksom i hvitt frem til slutten der jeg endelig fikk vite kjønnet og no står jeg med en helt absolutt perfekt nydelig jente. Men jeg angrer for all del ikke for hun er det beste som har skjedd meg. Tusentakk for at du deler din ærlighet og tanker med oss. Klem fra meg.

25.03.2017 kl.19:29

Følte det AKKURAT som deg 💙

Malin

25.03.2017 kl.19:34

Godt å høre at vi er flere!

Med første så brydde jeg meg ikke. Da fikk vi en gutt.

Men med nummer to klarte jeg ikke tenke på noe annet enn at det måtte bli jente. Jeg skulle ha en jente denne gangen.

Når jeg dro på ultralyd nummer fire kunne hun endelig se kjønnet. Jeg ble helt svett og kjente adrenalinet kokte da hun sa at det var en jente.

Etterhvert sier hun at hun har ett hull i hjertet. Og verden knuste sammen. Jeg fikk så dårlig samvittighet for at kjønnet betydde så mye for meg,

Heldigvis var feilen minimal og seks uker etter fødselen var hullet i hjertet borte💕

Tror det er VELDIG vanlig å ønske seg ett spesifikt kjønn men det viktigste for alle er at barnet er friskt💕

Cathrine

25.03.2017 kl.22:52

Så bra det gikk over <3 Det er mye man tenker på når man er hormonell og gravid. Jeg gleder meg til gutten vår kommer i august <3

A

26.03.2017 kl.08:25

Tror det er veldig mange som føler ser på samme måte. Jeg hadde selv håpt litt på en jente, men når jeg fikk vite at vi ventet en gutt ble jeg overraskende ikke skuffet i det hele tatt. Nå elsker jeg å være guttemamma og håper veldig på en gutt til når den tid kommer 💙

Skriv en ny kommentar