• Home
  • Contact
    • Hei! Mitt navn er Annelin, jeg er 21 år gammel og bor for tiden ute på landet sammen med forloveden min Kai-Robert og våre to dyr; Bentley og Eevee. På bursdagen min den 23. januar 2016 fikk jeg den beste bursdagsgaven noensinne og fødte den første sønnen vår, Liam Elander <3 Jeg har en lidenskap for skjønnhet, foto, interiør, mat og trening - og på bloggen min vil du kunne lese om alt dette samt hvordan det er å være en ung mamma! :-) Kontakt: annelinsta@hotmail.com
    • Visit my profile
  • Categories
  • Archive
  • Hei! Mitt navn er Annelin, jeg er 21 år gammel og bor for tiden ute på landet sammen med forloveden min Kai-Robert og våre to dyr; Bentley og Eevee. På bursdagen min den 23. januar 2016 fikk jeg den beste bursdagsgaven noensinne og fødte den første sønnen vår, Liam Elander <3 Jeg har en lidenskap for skjønnhet, foto, interiør, mat og trening - og på bloggen min vil du kunne lese om alt dette samt hvordan det er å være en ung mamma! :-) Kontakt: annelinsta@hotmail.com

    Visit my profile

    Categories

    Archive

    23.04.2016, 12:39

    I was meant to do this

    Jeg klarer nesten ikke forestille meg hvordan livet mitt ville sett ut uten denne karen her. Det er akkurat som om livet plutselig har fått en mening. Før føles det liksom ut som om at jeg bare har "levd", men nå derimot, nå har jeg en oppgave... og den går ut på og oppdra og ta best mulig vare på sønnen min. 

    Morsinnstinktet kicket inn så og si i det sekundet de dro ham utav meg, haha. Da jeg fikk ham opp på brystet kjentes bare alt så naturlig ut, akkurat som om jeg ikke var ment til å gjøre noe annet. Det var ikke slik som når en holder på andre sine babyer for eksempel. Da man alltid er redd for å miste dem eller holde dem feil. Det kjentes bare rett ut, og selv om alt var veldig uvant og nytt, så var det ikke tvil om at han var min. 

    Sånn helt dønn seriøst.. jeg det utrolig bra for tiden, - og det er så uvant! Det kan godt være jeg opplever den såkalte tilstanden som de kaller for lykkelig, men det er det så lenge siden jeg har kjent på den følelsen at jeg nesten har glemt hvordan den kjennes ut. Jeg har mer selvtillit, er mer avslappet og ja, har det rett og slett bare bedre med meg selv. Hver gang jeg føler meg trist så lar jeg meg selv såklart være det, men jeg klarer nå og omstile tankene ganske fort og heller tenke positivt. For jeg er jo faktisk utrolig heldig. 

    Selv om det er travelt og en får lite søvn og egentid når en har en baby, så kan det virkelig ikke måles med det en får igjen. De søte små blikkene, smilene som en ikke er helt sikker på er smil eller kommer av magesmerter, sovingen på brystet, hvordan de roer seg hos bare deg. Det er bare helt, ja... hva skal man kalle det... magisk! Jeg sier ikke at alt alltid er en dans på roser her hjemme, for det er det ikke. Liam kan være grinete om han ikke får være lenge nok hos meg, han er vanskelig å roe ned om nettene, og jeg og K har ofte diskusjoner om helt meningsløse ting. Men slik er det jo å være i et forhold, og også ganske normalt når man nettopp har blitt foreldre vil jeg tro. 

    Det at Liam allerede har rukket å bli over 5 uker gammel skremmer meg litt. Om det vil føles som om tiden fortsetter å gå i dette tempoet, så er det seriøst ikke lenge til jeg sitter her med høreapperat og er gammel og grå. Jeg gleder meg såklart til han kan begynne å kommunisere mer, smile på ordentlig, le, snakke og leke, men nå er han min lille baby og jeg prøver å nyte hvert eneste sekund jeg får med ham når han er så liten. Plutselig blir det travelt for ham med leking, venner, skole etc... og da har han plutselig ikke like mye tid til å kose med mammaen sin lengre. Jeg vet jo at det bare er sånn det er når de vokser opp, men ja... jeg må innrømme at jeg gruer meg litt... Det tror jeg at de aller fleste av oss mødre gjør.

    Ingen kommentarer

    Skriv en ny kommentar

    hits